Dette er et leserinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Det uttrykker innsenderens mening.
Viser til Reidun Sirnes sitt innlegg i avisen og Tove Sandsund Sejerstad sitt innlegg.
Jeg har ingen intensjon om videre diskusjon av Lofoten Hest og Helsesenter i avisspaltene, men jeg opplever innleggene delvis som et angrep på min person, og tar til motmæle.
Sirnes beskriver nøye og godt detaljer rundt opprettelsen av senteret så langt hun valgte å følge det. Når det gjelder relasjonelle beskrivelser synes jeg at hun feiler, og i beste fall mistolker.
Jeg ble selv engasjert av Sjur Fredriksen fordi han ønsket at aktiviteten på senteret skulle omhandle psykisk helsevern. Jeg engasjerte meg i økende grad, etter som jeg opplevde effekt og muligheter, ikke minst for pasientgrupper som ikke kunne, eller var motivert for å nyttiggjøre seg samtaleterapi på en god måte. Det har vært, og er, drivkraften min i forhold til terapeutisk arbeid med hest innenfor psykisk helsevern. Jeg er fremdeles lei meg for at sykehuset trakk seg ut av denne virksomheten.
Jeg vil framheve mine gode medarbeidere i stiftelsens styre og ikke minst daglig leder gjennom mange år, Marie Christoffersen for den omfattende og gode jobben de har gjennomført. Marie Christoffersen har solid hestefaglig og terapeutisk kompetanse både formelt og i praksis.
Mer ønsker jeg ikke å si om denne saken i offentlighet, og avslutter for min del avisdiskusjonen her.
Sveinung Skårset, overlege, barne- og ungdomspsykiater Nordlandssykehuset Lofoten/tidligere styreleder i Stiftelsen LHH
