Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. Arvid sin beretning har tidligere vært publisert i Lofotidende.
Sommeren 1950 begynte jeg som 15-åring på Lofoten Håndveveri (senere Lofoten Ullvarefabrikk). Jeg var den første ungdommen som begynte å arbeide der. Først med rengjøring av maskiner, pussing. Blanke deler settes inn med olje for ikke å ruste. Maling med maskinmaling på deler som før var malt. Alt utstyr var gammelt, bortsett fra motorene. Maskinene hadde en innkjøringsperiode.
Av maskiner var det «kardeverket», «spinnemaskinen» og «tvinnemaskinen». Disse var i det største fabrikklokalet. Der var det også «stemplingsur», som man med et personlig timekort stemplet inn med da vi kom på jobb. Vi stemplet også ved dagens slutt.
Mangler bilder innvendig
Bilder innvendig har jeg dessverre ikke. Hvem tenkte på slikt, selv om jeg hadde et lite fotoapparat fra 1953. Jeg jobbet her i cirka tre år, inntil utgangen av 1953, da jeg skulle begynne på skole.
Ett rom for vasking og tørking av ull. Ett rom hvor «plysen» stod. Denne maskinen rev opp ullen før den gikk til kardeverket.
Neste var «spinnemaskinen», som var veldig lang. Jeg tipper 15 meter eller lengre. Så til «tvinnemaskinen», dersom det skulle bli ferdig garn. Ellers kunne enkelttråd gå til veving og lignende. Det ble også farget ull. Til denne prosessen brukte vi vaskemaskinen, et stort betongkar.
Det var også en maskin som rev opp alle slags lørver, også gamle strømper. Du verden for et støv som ble virvlet opp i det lille lokalet. Det var en åpning i veggen som skulle få støvet ut i friluft. Det manglet vifte, mener jeg å huske.
I lokalene mellom hovedbygget (tre etasjer pluss kjeller) og de andre fabrikklokalene på én etasje ble det etablert bilverksted. Det var Levi Skulbru, senere rørlegger og bror til Lars Skulbru, og en svenske som startet dette. Jeg tror Levi Skulbru var kjent av de fleste.
Kvalifisering av ulla
Ullen ble klassifisert: Høstull, vårull. Mange sorter. Lårull var den dårligste sorten, som ikke måtte blandes med den beste ullen. Det kom ull og filler fra hele landsdelen, fra Lofoten og til og med fra Finnmark – mot varer i bytte, som ruller fra kardeverket til heimspinning og ferdig garn.
Under oppstarten ble det også arbeidet med å få vevstolene til å fungere. Disse var av tre. De var gamle og sikkert i en form som gjorde dem ubrukelige. Det ble gjort forsøk med veving, men det gikk så sakte. Jeg mener å huske at de som prøvde å veve ble så plaget at de måtte gi opp. Det ble bare utgifter for bedriften. Vevene ble ikke drevet av motorer, som det framgår av navnet Lofoten Håndveveri. Arbeidet med vevene ble nedlagt i sin helhet. Det nye navnet på fabrikken ble da Lofoten Ullvarefabrikk.
Etter hvert kom fabrikken i full drift, og flere ble ansatt. Etter en innkjøringsperiode med vanlig arbeidsdag, ble det oppstart av to skift. Første skift begynte klokken 06.00 og sluttet 14.00 – 6 dager i uken, innbefattet lørdag. Klokken 14.00 overtok det andre skiftet, som varte til klokken 22.00, men ikke på lørdagene. Slik skiftet vi på det annen hver uke.
Kardeverket gikk uten stopp fra morgen til kveld, bortsett fra hvis det skjedde et eller annet uforutsett: Skjøten på ei balatareim som var bundet sammen med en metalldings, der kunne dingsen ryke. Så var det til skrustikken og sette sammen reimen med en ny dings. Balatareimene var kraftige og brede, av ekte lær og kunne egentlig ikke ryke. Det ble etter hvert noe strekk, slik at de nå og da måtte kuttes noen millimeter.
Tvinning til garn foregikk også i to skift, også spinnemaskinen. Den som hadde vasking av ullen, var også fyrbøter. Lokalene ble oppvarmet av radiatorer med varmtvann fra fyrkjel som ble fyrt med kull. Det var mye bråk av maskinene, slik at det var problemer med en vanlig samtale, og røsten måtte heves betraktelig. Hørselvern var ukjent for oss, og jeg vet ikke om disse var oppfunnet på denne tiden.
Lønnen jeg fikk til å begynne med var 90 øre timen, deretter 99 øre timen. Timelønnen steg etter hvert, men ikke så mye. Da lønningsdagen kom, ble lønnen mottatt kontant i konvolutter. Utenpå konvoluttene stod beløpene spesifisert. Jeg sparte og la til side penger som jeg hadde til halvårig handelsskole, hybelleie og matpenger. Da jeg var ferdig på skolen, hadde jeg ennå noen kroner igjen. Men man måtte være sparsom. I skoletiden tok jeg meg råd til å kjøpe én liten flaske brus.
