Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens syn og holdninger.
Mens hundrevis av krykkjer og andre sjøfugler dør av fugleinfluensa langs kysten av Finnmark, er de to direktoratene som har ansvar for forvaltning av dyrevelferdsloven og naturmangfoldloven passive.
Miljødirektoratet viser til at det er Mattilsynet som har det overordna ansvaret for dyrehelse og sykdom hos tamme og ville dyr. Mattilsynet kaller det naturens gang, men de råder til å fjerne døde fugler av hensyn til smittefare. Hos statsforvalteren skyver de ansvaret over på kommunene. Kommunene prøver å rydde opp i det som anses som et forurensingsproblem, men de mangler nok ressurser og mannskap til å håndtere situasjonen.
Ingen ivaretar fuglene som individer og art. Syke fugler lider i dagevis før de dør. Folk forteller at de ser krykkjeunger som sitter inntil sine døde foreldre. De som ikke dør av sykdom, dør av sult. Hele tiden spiser måker, havørn og andre fugler på de døde fuglene og sprer smitten videre.
Katastrofen har fått utspille seg fritt siden i vår, uten at noen av direktoratene har foretatt seg noe. Mattilsynet skal ivareta dyrehelse og dyrevelferd. Miljødirektoratet skal sikre nødvendige tiltak etter naturmangfoldloven. Nå hoper det seg opp med hundrevis av døde og døende fugler, mens kommunene må prioritere å rydde opp i rekreasjonsområder og der folk ferdes.
Mattilsynet og Miljødirektoratet burde sørget for en effektiv opprydding av døde fugler på et tidlig stadium, for å begrense eller stoppe smittespredningen. Nå kan i verste fall hele sjøfuglpopulasjoner dø ut.
Ingenting tyder på at dette er «naturens gang». Ville og tamme fugler har levd uproblematisk med fugleinfluensa i hundrevis av år. Det første tilfellet av høypatogen fugleinfluensa oppstod på en gåsefarm i Kina i 1996, på en tid med enorm vekst i den globale fjørfeindustrien. I 2005 ble det første tilfellet av massedød som følge av høypatogen fugleinfluensa oppdaget på ville gjess, også det i Kina. (A brief history of bird flu – PMC (nih.gov) ) Senere har høypatogen fugleinfluensa blitt et nesten årlig problem som har tatt livet av millioner av tamme og ville fugler. En slik massedød blant ville fugler er ikke naturlig.
Menneskenes rolle i dette gir oss desto større ansvar for å ta affære. Mattilsynet og Miljødirektoratet manglet ikke handlekraft da de slaktet ned villreinstammen i Nordfjella, etter at noen få dyr fikk påvist CWD-smitte og selv om bare ett dyr ble funnet med utviklet sykdom. Begrunnelsen var «dyrevelferd». Det var selvfølgelig et påskudd for det som egentlig var økonomiske interesser knyttet til eksportnæring og tamreindrift. Nå viser de to direktoratene tydelig hvor lite dyrevelferd betyr. De lar hundrevis av sjøfugler dø i store lidelser uten å gjøre noe verken for å avslutte lidelsene hos døende fugler eller prøve å stoppe smitteutbruddet. Det er ingen kommersielle interesser knyttet til sjøfugler. Men tap av natur kan ikke måles i penger.
Vi kan ikke snu ryggen til denne katastrofen. Krykkjene som nå er svekket av sykdom har ikke krefter til å finne mat. Lite mat i havet gjør sjøfuglene i utgangspunktet mindre motstandsdyktige mot de nye, farlige stammene av fugleinfluensa. De må styrkes mot denne nye trusselen. Det kan gjøres ved å la dem få fiskeavfallet som nå tas på land.
Det verste vi kan gjøre er å ikke foreta oss noe. Da får tragedien fortsette å utvikle seg, og vi risikerer at en stor del av den sterkt trua krykkjebestanden dør ut. Nå må Mattilsynet og Miljødirektoratet våkne. De har sovet utilgivelig lenge.
