Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens meninger.
Det er ikke bare laksebaronene som håver inn penger i Norge. Du har kanskje lagt merke til at alt ikke er slik som før i dagligvarebransjen.
Noen forandringer blir sett på som forbedringer, men det er tilsynelatende ikke kundenes beste som er hovedfokus for matgigantene her til lands. Det er klart at forretninger i sin strategi må tenke fortjeneste, men det er det det eneste som skal vektlegges?
Svært mange varer i matvarekjedenes butikker har blitt byttet ut med produkter som tilhører kjedene. Varene ligger på samme sted som tidligere og innpakningen minner mye om det man er vant til, men går man det etter i sømmene finner man nå kjedenes merking på mange av varene. Enkelte avdelinger består nesten utelukkende av disse, og det er ikke akkurat et sunnhetstegn med tanke på konkurransen.
Forbrukermakt
Siden matvarer er en nødvendighet, og siden alle små kjøpmennene forlengst er bekjempet har matvarekjedene nå bukta og begge ender. Det er ikke bare den gamle kjøpmannen som er blitt skviset, men også matvareprodusentene. I tillegg til at det stadig blir færre av disse varene er de gjerne priset høyt nok slik at de fleste føler seg tvunget til å velger billig produktene. Skulle man derimot være standhaftig og ønske å bidra til å opprettholde originalprodusentene, blir fortsatt kjedene vinnere siden de selv bestemmer prisene. Resultatet av dette er at assortimentet blir lite variert. Kanskje er det ikke så rart at svenskehandelen blomstrer.
I tillegg må de samme produsentene som enda er gitt plass stadig kjempe om sin plassering. Dette gjør situasjonen enda verre for kunden siden det fører til stadige omveltninger og endringer som gjør det vanskelig å orientere seg i hyllene. Slik jeg ser det er handling en dyd av nødvendighet som man ofte bare ønsker å få unnagjort. Da er det bare frustrerende å ikke finne varen der man er vant til å finne den.
Samtidig hører vi om matvarekjedenes eiere som tjener seg styrtrike på at vi må tåle liten variasjon og mange b-produkter i handlekurven.
Så hva kan vi gjøre med dette som forbrukere? Her kan det se ut til at vi blir stående igjen som hjelpeløse og vi må konkludere med at Stein Erik Hagen, Reitan og likesinnede styrer matvareinntaket vårt. Så svelger vi denne kamelen, men da er vel alt i skjønneste orden? For min del må svaret bli nei.
Koffeindrikker
Det at man prøver å manipulere meg som voksen med alskens sjokkselgere, og hyller som står slik til at vi er tvunget til å passere alle varene i butikken selv om man bare er kommet for å kjøpe smør, er for så vidt greit. Alle trenger litt trim, og RIMI Hagen og Reitan trenger mer penger.
Men det som virkelig provoserer er deres rovdrift med reklame rettet mot ungdom og barn. Jeg tenker da først og fremst på koffeindrikkene. Det er påvist at dette er såpass usunt at selv mindre inntak kan gi ubehageligheter, forstyrre søvnrytme, og ved større doser i verste fall hjertestans.
Disse varene står kalde i glitrende opplyste skap mens andre drikker står varm i hyllene. Dette er spekulativ reklame rettet mot barn og ungdom som nå blir utsatt for et massivt reklametrykk.
I tillegg er slikkerihyllene plassert på slutten av maratonløypa, og i høyde slik at selv de minste barna bare kan forsyne seg, gjerne mens man venter på å få betale. Butikkturen som bare skulle sørge for mat til familien avsluttes gjentagende med kampen ved godterihylla.
Selvbetjening
Dette skulle komme kundene til gode slik at betjeningen hadde bedre tid til påfyll og kundehjelp, men her skurrer det igjen. På ettermiddagene er det kanskje en eller to ansatte på jobb, og disse sitter ofte fast i kassa. Det mangler varer i hyllene og du kan ikke spørre om hjelp.
Kanskje blir du nødt å bruke selvbetjening, og da kan du bare regne med at det er feil med en strekkode, eller at bananene du tok ikke er merket. Så har du straks fire typer å velge mellom – alle er gule med bøy på, og den ansvarlige dersom det blir feil pris, det er du.
Når man får spørsmål om å godkjenne antall varer føler man seg ikke alltid helt trygg på at dette er korrekt, og har du i tillegg vært tvunget til å sjonglere innslag med slaget om godterhylla gjør det ikke akkurat saken bedre. Det tillegges at smågodthylla tilfeldigvis har plassering ved kasse og selvbetjening.
Innimellom blir kjedene konfrontert med prisene som stadig er vanskelig for forbruker å holde orden på. Nettopp ble Kiwi konfrontert av NRK med at egg prisene var gått opp med 77 prosent, og at dette ikke var sammenlignbart med prisstigning forøvrig. Så vidt jeg kan huske svarte en representant for kjeden at de hadde så lave priser på egg at totalen medførte tap for denne varen. I samme innslaget kunne vi se at egg bonden måtte jobbe deltid for å få endene til å møtes, og han hadde sett lite til pengene for prisøkningen.
Mulig det ligger mer til akkurat denne saken en vi kan se, men stadige uregelmessigheter, og økninger i matvareprisene får mange til å stusse. Produsentene blir skviset, og kunden må betale mer – så hvor blir pengene av? Jeg tror de fleste vet svaret.
Slik det har blitt nå i Norge er konkurransen i dagligvarebransjen svært begrenset, og dette kan ikke betegnes som et sundt marked. Det skulle vært interessant å vite hvordan tilsynene jobber med slikt, og om det finnes noen myndighet som kan ta i et tak, eller om vi som forbrukere rett å slett er sjakk matt. Det som savnes mest er matbutikker som setter kunden i fokus, og som med dette får oss til å komme tilbake fordi vi er fornøyde.
Slik det ser ut nå er hovedstrategien for å få kundene inn i butikkene er å prisdumpe enkeltvarer, og ellers ta i bruk alle tilgjengelige knep for å skvise mest mulig ut av det. Om det går ut over kunder, arbeidstakere, ungdom eller barn får gå så lenge det øker overskuddet.
I Vestvågøy vakte det harme på sosiale medier at kommunen avslo søknad om reklameskilt til REMA på over sju kvadratmeter, som for øvrig var tillatt grense. Kanskje hadde det gagnet oss bedre om vi skiftet fokus. At reklameskiltene ikke blir store nok er kanskje ikke først og fremst forbrukernes største bekymring.
Når det gjelder varekjedenes fokus så hadde det vært fantastisk om kjedene favoriserte varer som er sunne for mennesker å spise, og som i tillegg er bærekraftig for fremtiden.
Enda lever håpet om en kjede som finner en annen vei, og helt mørkt er det da heller ikke for dagligvarekjedene siden det enda finnes hyggelig mennesker som jobber i butikkene. Disse skal ha all honnør for jobben de gjør i en sikkert krevende hverdag, og til arbeidsgiveren – ikke undervurder menneskelig kontakt.
