Dette er en leder. Det representerer avisas mening.
Avisa Lofoten har denne helgen tatt turen ned til Venezia for å dekke Querinioperaens oppsetting av Pietro Querinis beretning fra 1432. En historie om en skipsbrudden utenfor Røst som ble funnet midt på kaldeste vinteren. Hadde han og de gjenlevende av mannskapet ikke blitt tatt med inn i varmen på Røst, hadde de ikke overlevd.
Det som startet som en tragedie endte med å bli et sjeldent sterkt vennskap mellom to land som den dag i dag har sterke forbindelser – mye takket være tørrfisken, som Querini fikk med seg på veien tilbake til Italia.
Den reisen røstværingene har gjort denne helgen, fra sin lille nordlige øy ned til en langt varmere og folkerik øy – Venezia, det er en historisk reise.
At en så liten kommune med bare 462 innbyggere klarer å sette opp en hel operaforestilling mange hundre kilometer fra hjemstedet – og attpåtil gjennomføre den på italiensk, det er mildt sagt imponerende. Det viser til en dugnadsånd mange organisasjoner ville ha misunt.
Les reportasjen fra premieren her:
Utallige timer med frivillig arbeid er lagt ned for å realisere det som startet som en drøm. Men denne helgen ble det virkelighet. Operatonene jomet ut av det gamle skipsverftet foran en fullsatt sal med italienske og norske tilskuere.
— Vi drømte om det, men vi trodde det bare var en drøm, fortalte Eirin Johansen (74), korets eldste medlem.
Det får undertegnede til å reflektere over hva man egentlig kan få til bare man tør å gripe tak i drømmene sine. Det er der det starter. Når lille Røst kan sette opp ikke bare en operaforestilling, men en arena for både kunst og matkultur gjennom Arena Querini, da er sky the limit.
Når en så liten kommune klarer å reise nedover med om lag en fjerdedel av innbyggertallet for å sette i stand en operaforestilling, da er det mange trivielle ting fra kommunestyrene rundt omkring som burde kunne fikses i en håndsrekning.
Samarbeidsvilje er nok et nøkkelord i suksessen her, og en skikkelig god dose stå-på-vilje.
Røst har turt å satse høyt, de har tatt drømmene sine på alvor, og de har ikke minst drømt den samme drømmen. Lagånden og fellesskapet rundt Querinioperaen gjenspeilet seg i dens publikum som minnet om ihuga idrettssupportere. Det var bare et lag, og det var Querini-laget.
Det er bare å applaudere.
