Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens meninger.
Nok en gang har byråkrater et helt annet sted i verden hatt en formening om vårt lokalsamfunn. Arbeidsgruppa til Helse Nord foreslår rett ut å legge ned vårt lokale sykehus. For oss som bor ute på disse forblåste øyene i havgapet fremstår det nærmest utenkelig å leve her uten et sykehus. Bortimot uansvarlig.
Lene Henningsen fra Vestvågøy FRP følger opp med argumentet jeg er sikker på at alle politiske retninger kan stille seg bak: “Faen ta dere.” Henningsen beskriver på en god måte den frustrasjonen både FRP’ere, SV’ere og alle andre i Lofoten føler over både innstilling, og ikke minst prosessen frem til innstillingen. I tillegg til at Helse Nord har fått frem et berettiget raseri og frustrasjon hos lofotværingene er det også gode og rasjonelle grunner til at sykehuset må bestå med både akuttfunksjoner og dagens fødetilbud. Mens dette foregår sitter ansvarlige politikere stille som musen.
Bare Senterpartiets stortingsrepresentanter Mossleth og Klungland stakk frem sine hoder med påstanden om at de kjemper for sykehuset, men sannheten er nok at flere partier er villige til å danne flertall med regjeringen for å redde sykehuset. Senterpartiet må gjerne kjempe, men jeg ville vært mer komfortabelt om de heller stoppet denne galskapen med den makten de tross alt innehar. Innimellom frustrasjonen skal selvfølgelig også Senterpartiets representanter ha honnør for å besøke sykehuset slik at de får møtt alle de fantastiske personene som arbeider der, og som bidrar så enormt mye for å skape et av verdens beste lokalsamfunn.
Det synes dessverre som vårt lodd i livet å måtte leve med stadige innfall om at sykehuset i Lofoten ikke er berettiget livets rett. Tidligere prosesser har endt opp med å konkludere med at andre sykehus er for utilgjengelig for befolkningen pga. av avstander og vær. Været får man ikke gjort mye med, men forskere sier vi kan forvente mer ekstremvær. Avstander og veistandard har man mulighet til å gjøre noe med, men stadige nedprioriteringer av lokale infrastrukturprosesser tilsier at man ikke forvente seg noen drastiske endringer i reisetid og avstander de neste tiårene.
Nettopp været, og konsekvensene av stengte bruer og lufthavner, blir ofte trukket frem som den viktigste argumentasjonen. Regulariteten for ambulanseflyene og stengte broer er slik at man må kunne forvente at det i løpet av et år vil være pasienter som ikke vil kunne reise til Stokmarknes eller Bodø. I verste fall vil dette få fatale følger for pasientene. Dette er en reell problemstilling, men vårt inntrykk er at man i de faglige diskusjonene aldri forholder seg til kontekst. Man vurderer ut fra de medisinske forutsetningene og økonomiske rammene uten å forholde seg til meteorologiske hensyn, pasientenes behov for trygghet og lokalsamfunnshensyn.
Raseriet Lene Henningsen beskriver er derfor berettiget og deles av resten av Lofoten. Vi i Lofoten har selv opplevd prosesser med utsetting av kommunale blomsterkasser som har hatt større innbyggermedvirkning enn prosessen rundt sykehuset. Der Nordlandssykehuset har vært tilstede på møter og møtt lokalsamfunnene har Helse Nord bygd en borg rundt sin egen beslutningsmakt. Inne i sin egen borg kan de frakoble seg både raseri og rasjonelle argumenter, og heller konsentrere seg om sin hovedoppgave: Rasere helsetilbudet til nordlendinger. Gjennom Helse Nord har hver og en av oss blitt redusert til tall i en statistikk. Vi er imidlertid knapt nok verdt et komma i Helse Nords.
Når en rekke lokale samfunn står med skrekk i øynene og ser på prosessen er det frustrerende at Helse Nord velger minste motstands vei og sperrer seg inne sammen med sine kardinaler. Det eneste som kommer opp gjennom pipen er et og annet notat med kryptisk innhold. Helse Nord kunne heller søkt støtte i lokalsamfunnene for å la oss delta og gi oss mulighetene til å gi tilbakemeldinger om behovene for både helsetjenester og finansiering.
I stedet har Helse Nord lagt opp til en gladiatorkamp hvor lokalsamfunn i Nord-Norge risikerer å miste rasjonaliteten, og heller kjempe mot hverandre. Heldigvis ser det ut til at ordførere og lokale forkjempere for gode helsetilbud evner å holde hodet kaldt og hjertet varmt. Men vi frykter alle hva som skjer den dagen Helse Nords godt betalte kardinaler sender den hvite røyken ut gjennom pipa. Da er det alle mot alle, og om noen kommer til skade kan man iallfall ikke forvente at helsevesenets topper kommer til unnsetning. Vi vil gjerne benytte anledningen til å takke tillitsvalgte og ansatte på sykehuset for å delta i debatten med viktige faglige innlegg og innspill. Innspillene er viktig i seg selv, men bidrar også til håp og motivasjon for oss som arbeider med dette politisk.
Siden Helse Nord uansett ikke synes å høre på rasjonelle tilbakemeldinger vil jeg gjerne stille meg bak Lene Henningsens utsagn: Fy faen.
