Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens meninger.
«Helsepersonell, sivile og syke er ikke lovlige mål i en krig.»
Disse ordene tilhører sykepleierne Hanne Torgersen og Åsne Rosseland etter bombingen mot Al-Ahli Arab-sykehuset i Gaza by i oktober.
Bildene og historiene har etterlatt en verden i sjokk.
Da jeg i fjor skrev årets julebrev, mante jeg til et varmt samfunn i en kald tid.
Bakteppet var krigen i Ukraina, og lite visste vi at vi ved utgangen av dette året ville ha enda en krig som fylte spaltene.
Verden over har mennesker tatt til orde mot umenneskelighetene som har herjet i Midt-Østen i høst.
Helsepersonell har gått fremst i barrikadene med grufulle skildringer om hvem som skal reddes, og hvem som skal dø.
Samtidig har vi her i Lofoten kjempet vår egen krig.
Det er ikke dermed sagt at jeg drar paralleller til pågående krigshandlinger og menneskerettighetsbrudd.
Her er det ikke bomber og granater som truer helsepersonell, sivile og syke – men pennestrøk og innstramminger.
Fellesnevneren er frykten for å miste de vi elsker mest, eller å selv lide en død som kunne vært unngått.
Den følelsen er universal og kjenner ingen grenser.
For den som blør i hjel, spiller det mindre rolle om det er bomber som hindrer ambulansehelikopteret å lande, eller nordavinden.
Vi er mennesker.
Det er vi mennesker som avgjør hvor varmt samfunn vi ønsker å ha.
I år kan jeg med trygghet si at den varmen har bredt seg utover vårt lille øyrike.
Som Ola Bremnes skriver i «Har du fyr»:
Et landemerke for håp og drøm
Helst sku vi la det bemanne
Der skarven flyr og der seien svøm
Ute på kanten av landet
Et hus i havet som står ‘an av
Og gjør en seilar så gla så gla
Og rope så sjøen skvett
æ vil bli sett
Vi har ropt «så sjøen skvett».
Vi vil bli sett, og vi har blitt sett.
Sykehuset er vårt landemerke for håp og drøm, og helst sku vi la det bemanne!
Det er dette våre sykepleiere, våre leger, våre pasienter, våre pårørende, politikere og mennesker har kjempet for i hele høst.
Ja, til og med våre seilere har trommet seg sammen på havet med bluss, og vi har stått arm i arm langs Europaveien.
Vi er lofotinger.
Vi kan. Vi vil.
Og vi skal få det til.
For kampen er ikke tapt.
Når vi går inn i det nye året, er det med nytente bluss og et samhold vår region knapt før har opplevd.
Det er kvaliteter ingen kan ta fra oss med et pennestrøk.
Når jeg nå takker av for flotte år som daglig leder for Vest-Lofoten Næringsforening, er det med stolthet og ydmykhet.
Dere har vist tillit og raushet, samarbeidsvilje og gjennomføringskraft som ikke kan måle seg med noe.
Vi har fått på plass en nydelig bygate som vil bli utvidet til neste år.
Høstvekka har samlet store og små, og vi har hatt debatter, faglige møtepunkter og ikke minst et glødende engasjement.
Fortsatt vil det være viktigere enn noen gang å være raus med hverandre.
Hvis det er en ting vi har lært i 2023, så er det at vi ikke skal tåle andres urett så inderlig vel – både utenfor landegrensene, og her hjemme.
På nyåret overtar Aleksander Nordahl som daglig leder i Vest-Lofoten Næringsforening.
Jeg håper dere vil ta like godt imot ham som dere tok imot meg.
I ham får dere en skikkelig kapasitet som er mer enn godt rustet til å kjempe for næringsliv, bo- og levelyst.
Takk for alt hver og en av dere har betydd, og fortsatt vil bety.
Med ønske om en fredfull og god jul til dere alle.
Med hilsen
Sten Roger Sandnes, Avtroppende daglig leder i Vest-Lofoten Næringsforening.
