Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens synspunkter.
Helse Nord sin prosess for å rette opp i økonomi og drift har utløst en heftig debatt. En debatt og protester som ikke bare foregår i Nord-Norge og i områder som foreslås berørt, men som er i ferd med å spre seg til hele landet.
Sterke fagmiljøer advarer mot tiltakene som er foreslått. Men det kommer også innspill fra miljøer som føler seg truet og som etterlyser fakkeltog for sine saker. Markeringene i Lofoten og Flekkefjord 12. desember fikk direktører ved sykehusene i Oslo og Bergen til å etterlyse fakkeltog for helheten.
Og politikere I Tromsø har etterlyst fakkeltog for UNN. Fra Lofoten kan vi melde at våre fakkeltog og øvrige engasjement nettopp er en kamp for helheten og til UNN. Helse Nord med direktør og styreleder har gått høyt på banen og definert mangel på personell som hovedårsaken til at alle sykehusene i Nord Norge sliter med økonomi og kapasitet.
De gikk tidlig ut og hevdet at man har en struktur som ikke lar seg bemanne. Etter hvert har det kommet frem fakta som viser at man strever med en rekke utfordringer. Etter det vi kan se er det ikke tatt tak i noen av disse i den pågående prosessen.
Den første alvorlige utfordringen er en finansieringsordning for sykehusene som legger for stort press på aktiviteten i byggene. Dette blir særlig merkbart der «kundegrunnlaget» for å finansiere byggene er lavt, men det ser ut til å ramme både store og små.
Det er ikke unaturlig at en anstrengt økonomi fører til ekstra press på personalet for å jobbe raskere. Lånene må betjenes, og som i en hvilken som helst bedrift må pengene hentes fra produksjonen. Den andre alvorlige utfordringen ligger i evnen sykehusene har til å beholde sine ansatte. Vi har få opplysninger om dette bortsett fra noen presseoppslag. Disse er tilstrekkelige til å stille spørsmål ved hvorfor Helse Nord ikke har prioritert en gjennomgang av arbeidsmiljøet og ansattes trivsel når man søker å løse personalmangel.
Den tredje alvorlige utfordringen er evnen til å rekruttere. Et tilfeldig søk på sommerjobb på nettet for St. Olavs i Trondheim og UNN tjener som eksempel. I november og desember hadde St. Olavs to omfattende utlysninger på en rekke jobber. I samme periode hadde UNN til sammen 10 ledige stillinger som sommervikarer i Harstad, Narvik og Tromsø. Av disse var det bare 5 sykepleiere med arbeidssted Tromsø. Det betyr at de fleste ungdommene våre som for eksempel studerer sykepleie på NTNU blir i Trondheim.
Den fjerde alvorlige utfordringen er måten Helse Nord og de andre helseforetakene forholder seg til sine ansatte. Jeg skal unnlate å dvele ved uttalelsen fra direktøren til pressen etter besøket i Lofoten, men heller peke på den knusende kritikken fra de tillitsvalgte på prosessen. De tillitsvalgte representerer bedriftenes viktigste ressurs og har et vel så stort ansvar for å se til at helheten blir
varetatt som direktørene. Når samspillet mellom «topp» og «bunn» svikter blir det vanskelig å drive effektivt.
Innføringen av Helseplattformen i Helse Midt og prosessen i Helse Nord har til felles at det mangler den nødvendige forankringen hos dem som skal gjøre jobben. Man kan ikke vedta seg ut av en krise, men jobbe seg gjennom den. For å unngå unødige kriser må man involvere de som jobber «på gølvet» fra dag 1.
Den femte alvorlige utfordringen er samarbeidet med kommunene. I utgangspunktet inviterte Helse Nord til et tettere samarbeid da prosessen startet. Da bør det være et faresignal at representanter fra kommunene i stor grad har tatt dissens ved fremlegging av forslag fra arbeidsgruppene. Et resultat av manglende samarbeid er antall pasienter som sykehusene definerer som utskrivningsklare. Det er meningen at kommunene skal overta ansvaret for disse. Etter det vi kjenner til har Tromsø kommune alene ansvar for et betydelig antall pasienter og dette alene bidrar til en stor del av underskuddet ved Universitetssykehuset vårt.
I styresak 98/2023 beregner UNN’s administrerende direktør tapet til 185 millioner. Legger en samme beregningsmodell til grunn for perioden 2010 – 2023, vil tapet nærme seg en milliard. Og da er vi fremme ved det viktigste poenget med dette innlegget. UNN er VÅRT Universitetssykehus og vi vil ha oss frabedt påstander om at kampen for akuttberedskap og fødetilbud er en trussel mot UNN. Eller for den saks skyld mot Nordlandssykehuset i Bodø (NLSH).
La det også være klart at kampen står om mer enn akuttberedskap. Det er en kamp om forståelsen av hva sykehusene sine oppgaver er. Den første er å redde liv ved akutte hendelser. Den andre er å gi best mulig behandling etter akutte hendelser og øvrig sykdom både når det gjelder fysiske og psykiske sykdommer. Her har lokalsykehusene en sentral rolle. Disse sykehusene avlaster UNN og NLSH ved å behandle rundt 90 % av pasientene lokalt og ved å stabilisere pasienter lokalt i påvente av ambulansefly eller helikopter. Dette bidrar igjen til at befolkningen som ikke har et sykehus i nærheten har bedre tilgang på helikopter ved alvorlige hendelser. AMK vil kunne sette en pasient i Lofoten eller Narvik på vent dersom det er forsvarlig mens man betjener en akutt hendelse i Steigen eller Saltdal.
Uten akuttfunksjonene ved disse sykehusene vil det være en alvorlig og unødvendig samtidskonflikt. Helse Nord har seg selv å takke når sentrale personer på UNN må «rykke ut» og si at vi må ha et sterkt Universitetssykehus i Nord-Norge. For oss er det en selvfølge. Men det er et faresignal når man i en prosess der alle steiner skal snus ikke ser på samhandlingen mellom UNN I Tromsø og NLSH i Bodø. I sjakk opererer man med bondeoffer for å vinne.
Det holder ikke innen helsefaget. Forslag om nedlegging av livsviktige funksjoner må stanses og kursen må justeres til å gi svar på de utfordringene vi peker på. Vi forventer at styreleder erkjenner dette og signaliserer en ny kurs så raskt som mulig og senest på styremøtet 9. januar.
Prosessen som Helse Nord nå kjører tar ikke tak i noen av de fem hovedutfordringene vi har nevnt. Dermed er UNN «like fattig» når prosessen er over. Derfor er det viktig at alle venner av UNN (og NLSH) mobiliserer for kampen for helheten som de to direktørene i Oslo og Bergen snakker om. Så får vi håpe at de også innser at ett byggverk må stå på solid grunn og med en stabil grunnmur for at toppetasjen skal være beboelig over tid.
