Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens synspunkter.
Prosessen i Helse Nord utvikler seg i en stadig mer urovekkende retning. I denne prosessen har man prestert det kunststykke å snakke ned kvaliteten til helsevesenet i Nord-Norge og sannsynligvis satt rekrutteringen til flere sykehus og andre helsetilbud i landsdelen tilbake flere år. I saksfremlegget til styremøtet 9. januar innrømmer direktøren til og med at en avvikling av akuttfunksjoner «Vil kunne få negative konsekvenser for antall utdanningsarenaer innenfor akuttområdet, noe som igjen vil kunne påvirke lokal rekruttering i feil retning»- En utvikling prosessen ble satt i gang for å motvirke.
Før jeg går nærmere inn på saken, er jeg nødt til å skrive noen ord om opplevelsen av styremøtet. Og ikke minst kommentaren til Nordlys sin politiske redaktør som denne gang overgår seg selv. Styreleder får uforbeholden ros for sin overkjøring av styrets medlemmer. Kommentator i Nordlys gir de «fiendtlige» styremedlemmene det glatte lag for å våge å opponere mot styreleder. Det som manglet var vel at et eller annet statspoliti kom inn og hentet ut opprørene slik at de «ansvarlige» kunne få arbeide i fred. Selv rikskommentor i NRK går langt i å erklære alle nordlendinger som ikke støtter saksfremlegget til Helse Nord som undermålere. De skjønner som kjent ikke sitt eget beste. Det neste blir vel en nesegrus beundring dersom Helse- og omsorgsdepartementet kvitter seg med de brysomme medlemmene og beholder de lydige.
Jeg satt faktisk med en viss forventning om at styreleder og direktør ville ta de kraftige signalene fra styrets flertall på alvor. Det normale ville vært utforming av et kompromiss der de mest kontroversielle forslagene ble tatt ut. At direktøren tvilte seg frem til nedlegging av akuttfunksjoner og fødetilbud åpnet for å fjerne disse fra vedtaket. Innspillene fra luftambulansetjenesten om at akuttfunksjoner ikke kan erstattes av helikopter og fly torpederer argumentene i saksfremlegget. Særlig når man får bekreftet at vær i gjennomsnitt fører til kansellering i ett av 10 tilfeller. Og at akuttfunksjonene ved lokalsykehusene beviselig redder mange pasienter årlig både i ventetiden før de kan transporteres videre og ved i mange tilfeller å gi fullverdig behandling lokalt.
I det videre arbeide er det viktig å få en forståelse for at sykehusene har to viktige oppgaver. Den ene er å redde liv når det står om sekunder. Da er nærhet og kapasitet avgjørende. Nærheten som akuttfunksjonene i Lofoten og Narvik sikrer gjør at luftambulanse og helikoptre får større kapasitet til å ta seg av pasienter med lang reiseavstand der det ikke er sykehus. Lokalsykehusene kan stabilisere og behandle i påvente av ledig kapasitet. Ambulansetjenestene har naturlig nok en betydelig mindre verktøykasse enn sykehusene.
Den andre viktige oppgaven er å sikre pasientene videre behandling. Denne pasientgruppen er representert i et eget brukerutvalg. Kommentator i Nordlys gjør et stort poeng av at disse støtter utsending av forslag på høring og at det er de ansatte som er motstandere. Dette er ikke overraskende, gitt at brukerrepresentantene her i første rekke har fokus på dem som allerede er i systemet. Så har brukerne også gitt klart uttrykk for at heller ikke de støtter alle forslagene. Men de har tydeligvis større tro på en ryddig prosess enn flertallet i styret.
De ansatte er enhver bedrifts viktigste ressurs. De ansattes organisasjoner går ut og er samstemte i sin kritikk av prosess og resultat. De konkluderer med at arbeidsgiver er i ferd med å styre skuta på grunn, og de får bred støtte i sin vurdering fra en rekke sterke fagmiljøer. Dette velger styreleder å overse og forventer at kompetente styremedlemmer skal bøye seg for pisken. Stor respekt både til ansattrepresentanter og øvrige styremedlemmer som stod imot presset.
Når resultatet ble som det ble forventer vi at de velbegrunnede innvendingene som kom frem i styremøtet blir tatt hensyn til i den videre prosessen. Dette er nødvendig for at styret kan stille seg bak et høringsdokument som sikrer livsnødvendige funksjoner ved sykehusene i landsdelen. En høring vil i de fleste tilfeller bare føre til små justeringer og det ville vært direkte uansvarlig av styret å vedta innstillingen slik den forelå.
Det mest frustrerende er at utallig innspill om prosessen og forslag til endring av kurs og påpeking av reine faktafeil blir oversett og til dels latterliggjort. De fleste av disse faktafeilene har, som løgner som serveres flere ganger, en tendens til å bli stående som sannheter. Dette er sannsynligvis også en av grunnene til at de mest uavhengige medlemmene i styret og ansatte satte foten ned og utfordret styreleder og direktør. At befolkningen utenfor Tromsø og Bodø gjør opprør mot forslag som truer liv og helse fortjener faktisk også oppmerksomhet.
Man behøver ikke vente på høringene for å skjønne at akuttberedskap ikke kan erstattes med ambulansetjenestene. Eller å skjønne at svekkelse av utdanning av LIS-leger vil ødelegge for rekruttering av fastleger i kommunene. Noe som i sin tur fører til større belastning på de store sykehusene. Kort sagt må man utarbeide et dokument som holder høyere faglig standard.
Da må man også våge å presentere de virkelige utfordringene. Disse gjelder helsevesenet i hele landet og de rammer Helse Nord særlig hardt. Det mest urimelige er at landsdelen straffes for befolkningsnedgang og en større andel eldre. Dette resulterer i 124 millioner mindre i 2024, stigende til 600 millioner i 2027. I tillegg til nedbetaling på gjeld på ferdige og nye bygg stiller det Helse Nord overfor en uoverkommelig oppgave. Dette må direktør og styreleder våge å adressere.
Forenklet er utfordringene i Helse Nord tredelt. Første punkt er finansiering av bygg og tjenester. Dette er et ansvar som hviler på skuldrene til Helseministeren og som hun ikke kan forvente at helseforetakene kan løse ved effektivisering. Det ander er ansvaret for å bruke tildelte midler på best mulig måte. Dette ansvaret hviler i første rekke på administrasjonen i Helse Nord og i de fire foretakene. Da må man først og fremst evne å ta vare på og rekruttere fagfolk. Dette krever et målrettet og langsommelig arbeid der etablering av tillit mellom administrasjon og arbeidstakere står sentralt. Dette kalles gjerne et godt arbeidsmiljø. Det krever selvsagt også innleie av vikarer, men i mindre grad enn nå. Den tredje utfordringen ligger i å stoppe nedgang i befolkningen. Dette har befolkningen ansvaret for å snu. Uten forsvarlige akuttfunksjoner innen kirurgi, medisin, psykiatri og føde vil dette være en umulig oppgave.
Så forutsetter vi at helseministeren opptrer ansvarlig og ikke lar seg påvirke til å «gjøre kraftfulle endringer når hun setter sammen det nye styret» slik to samfunnsforskere ved UiT i Tromsø foreskriver i Nord-Norsk debatt. Da vil farsen i tilfelle være komplett.
