Dette er et leserinnlegg. Det representerer innsenderens synspunkter.
Moskenes kommune har hatt ekstraordinært møte etter mange bekymringsmeldinger vedrørende bemanning, eller rettere sagt mangel på sådan innen helse og omsorg. Ansatte er utslitte og orker ikke mer. For pasienter og pårørende er det en særdeles utrygg situasjon. Utfordringene hører ikke hjemme i småtingsavdelingen. Kommunen er på ROBEK lista på 12 året, og har ingen umiddelbare utsikter til lys i tunnelen. Sykepleiere og andre har sagt opp som perler på en snor, nå sist også kommunelegen. En brå omstilling, der tillitsvalgte og andre naturlig nok har uttrykt stor bekymring vedrørende forsvarlighet i tjenestene, måten prosessen har foregått på og spørsmål om konsekvenser og risikoanalyser på toppen av en rekke avvik er en del av årsaken.
Tillitsvalgte har gjort det tillitsvalgte skal gjøre, de har varslet, også til statsforvalteren, hvilket de også har plikt til. Det sier seg selv at når det driftes med voksende underbemanning, inntaket av vikarer er stoppet og nedbemanning for å spare penger kommer i tillegg, blir sykefravær og oppsigelser et resultat som burde vært forutsigbart. Turnuser uten ansatte kan ikke godkjennes. At turnuser er sendt inn sentralt, finner jeg merkelig, og hvis så er gjort, er det ingen i Norsk Sykepleierforbund som godkjenner turnuser uten folk. Færre ansatte og mangel på kompetanse og tid kan ikke ivareta helsetjenester på samme nivå som med en god og kompetent grunnbemanning. Og kvaliteten blir selvsagt deretter. Pasientene blir nemlig ikke hverken færre eller friskere.
Dårlig kommuneøkonomi må nødvendigvis føre til tiltak, deriblant omstillingsprosesser. I Lofot-Tidende gir også tillitsvalgte uttrykk for at de har stor forståelse for det, og at de er innforstått med at det må spares penger. Men de kritiserer måten det blir gjort på. Og det må jo sies å være oppsiktsvekkende at kommunedirektør Siri Halvorsen avfeier bekymringsmeldingene med at «folk ønsker det kjente, vante og trygge, og at det er helt vanlig at det blir en del uro i en omstillingsprosess». Alvorlige bekymringsmeldinger må tas på alvor, det handler om sårbare mennesker, ikke om ansatte som vegrer seg for endring. Videre sier hun at det er mange spreke eldre i Moskenes og vi trenger aktiviteter og et sosialt samlingssted.» Det er helt sikkert mange spreke eldre i Moskenes, men det er også helt sikkert mange som er syke og trenger et forsvarlig helsetilbud. Det handler om eldre med sammensatte og alvorlige diagnoser som krever kompetanse for å lindre, behandle, unngå forverring og sikre livskvalitet. Det handler rett og slett om pasientenes sikkerhet, og det handler om at pårørende skal føle seg trygge. Kompetanse er helt nødvendig, og det handler ikke om hender som en leder blir referert å hevde. Det handler om hoder, kunnskap og utdanning. At en kommunedirektør ikke vil ta det innover seg er mildt sagt bemerkelsesverdig og gjør ansattes bekymringer høyst reelle.
Når det gjelder ansatte er det arbeidsgivers plikt å sørge for et helsefremmende arbeidsmiljø. Når sykefraværet er så høyt og arbeidsbelastningen av en sånn art at ansatte velger å si opp i mangel på respons fra arbeidsgiver, er det lite som tyder på at denne plikten står høyt på kommunedirektørens liste. Det burde det gjøre. Kompetanse er være eller ikke være for kommunene, og å la den slippe mellom fingrene i stedet for å investere i fast ansatte med høy kompetanse er dårlig økonomi. Det er også dårlig investering i fremtiden. De som flytter tar med seg sine familier og ingen kommune har livets rett uten en befolkning.
Kommunale helsetjenester er lovpålagt og dårlig økonomi fjerner på ingen måte det faktum. Den skal også være faglig forsvarlig, og når kommunalsjef for helse, pleie og omsorg, Siw Skaar sier at « spørsmål om, og formening om forsvarlighet er vanskelig og ofte subjektivt» , så er det klippet ut av en sammenheng i helsepersonelloven. Forsvarlighet er ikke subjektivt, og det er ikke opp til hver enkelt å vurdere hva som er godt nok. Det er pasientens tilstand, diagnose og situasjon som skal bestemme hvilken kompetanse som er nødvendig, og riktig kompetanse innebærer også kunnskap om hva som er forsvarlig. Det innebærer at den som vurderer har kompetanse til klinisk observasjon og på et faglig grunnlag vurdere hva som er forsvarlig og ivaretar pasientsikkerheten.
Spesielt må det også sies å være at kommunaldirektør Siri Halvorsen at det er viktig å bruke sykepleiere når det faktisk er bruk for dem, og ikke døgnet rundt. Har Moskenes kommune pasienter som kun er syke på spesielle tidspunkt på døgnet? Ligger det til grunn for ny turnus der 10 årsverk er tatt bort? Eller er besparelsene så viktige at slike hensyn ikke betyr noe? Hvis 16 millioner som er brukt på vikarbyrå hadde vært investert i fast ansatte, godt arbeidsmiljø og gode tjenester, og utdannelse, hadde besparelsene på sikt sannsynligvis blitt større. Det er utfordrende å rekruttere sykepleiere og også helsefagarbeidere for den del, men vi vet at gode arbeidsforhold og attraktive arbeidsplasser tiltrekker seg søkere. Og tanken om å unngå vikarbyrå faller helt til jorden hvis man ikke engang tar vare på de ansatte man har. Det er selve oppskriften på økte utgifter til nettopp innleie av vikarer, økte bøter for ikke å kunne ta imot ferdigbehandlede pasienter, og leie av opphold utenfor kommunen.
Statsforvalteren har også uttalt seg til avisen. Det å skulle samarbeide med Moskenes kommune om den økonomiske situasjonen og samtidig være øverste tilsynsmyndighet i forhold til utøvelsen av forsvarlige helsetjenester, er åpenbart en utfordrende øvelse. Jeg finner det lite tillitsvekkende når Karlsen med sine uttalelser nærmest tåkelegger bekymringsmeldinger og det utslitte ansatte har tatt på seg av merarbeid, økt arbeidsbelastning, og overtid, samt bekymringer for forsvarligheten i en helsetjeneste ribbet for kompetanse og bemanning. Når han sier at det er synd at ansatte velger å ikke være med på prosessen og at det ligger i kortene at uten arbeidskraft må Moskenes kommune nærmest legge ned, er det å kaste ansatte under bussen. Det fortjener de ikke, og det burde Moskenes kommune som arbeidsgiver ikke la stå uimotsagt.
Dårlig kommuneøkonomi er nærmest regelen heller enn unntaket i Nordland. Når man har havnet på ROBEK lista er det selvsagt en svært utfordrende situasjon å stå i, ikke minst over tid. Ingen kan være uenige i det, og at det må medføre endringer, er neppe hverken ansatte eller befolkningen i Moskenes kommune motstandere av. Moskenes kommune er kjent for sin vakre natur og omtales flere steder som et paradis i Lofoten, et varmt og inkluderende samfunn med et rikt og levende kulturliv. La det omdømmet bestå. Det er vilje og evne til både samarbeid, innsats og endring fra de ansattes side, men det må forventes at det fra arbeidsgivers side gjøres med respekt og forståelse for betydningen av faglig forsvarlige helsetjenester som ivaretar pasientsikkerhet, trygghet for pårørende og at helsepersonell også har en helse og et liv. Det gavner ingen med uheldige prosesser som gjør ansatte syke, fører til oppsigelser og truer pasientsikkerheten. Det er en dårlig investering i fremtiden, det gjør noe med bo og etableringslyst, samt rekrutteringsgrunnlag.
Derfor er det svært positivt å lese at det har vært holdt ekstraordinært møte og at det nå skal satses på rekruttering av sykepleiere og at det skal gjøres en innsats for å ivareta ansatte og deres kompetanse. Dårlig kommuneøkonomi er utfordrende, men det må aldri bli risikosport med fare for liv og helse.
Gjertrud Krokaa,
Fylkesleder Norsk Sykepleierforbund Nordland
