Verken før eller etter 11. februar 1849 har flere omkommet i Vestfjorden på én og samme dag. Illustrasjon: Jørn Terje Olsen.

Den svarteste søndagen

Skrevet av Kurt E. Kleppe-Holm
12.02.2020 19:54

Før radaren, før værmeldingens tid, og før man kunne kommunisere gjennom lufta var lofotfisket en livsfarlig øvelse. 11. februar 1849 har blitt stående som lofotfiskets mørkeste dag.

Vinteren 1849 var en usedvanlig værhard vinter. Før den skjebnesvangre søndagen hadde det vært landligge i nesten tre uker på grunn av uvær. Brukene til fiskerne hadde stått alt for lenge i sjøen og fisken hadde begynt å råtne, og med det været som hadde vært var det umulig å hente opp brukene. Fiskerne kunne derfor se for seg store økonomiske tap, og et totalt mislykket lofotfiske.

Lørdag 10. februar blåste det også opp, og noen fiskere fra Sund i det som den gang var Buksnes kommune, skulle noen fiskere som befant seg på Ballstad reise hjem nordover langs Nappstraumen. De satte liver til.

Så kom søndag 11. februar. Det så ut til at uværet endelig var over. Sørvesten hadde roet seg, og været var endelig blitt godt, så de aller fleste fiskerne i hele Lofoten bestemte seg for å reise ut og berge redskapen. Vanligvis var det ikke lov å bryte hellidagsfreden og gå ut på søndager, men i slike tilfeller kunne man gjøre unntak.

Etterdønningene etter den langvarige stormen var store, men det var nesten ingen vind. Fiskerne var begynt å dra inn brukene, og med ett ble det helt vindstille. En drømmesituasjon som skulle vise seg å bli det verste marerittet i Lofotfiskets historie. Det meste av fisken var råtten og ødelagt etter å ha stått så lenge i havet. Men det var det ingen som brydde seg om. Det viktigste var å få berget redskapen.

Med ett går det et sus gjennom luften. Kraftige rosser flerrer luften, og dør fort bort igjen. Men fiskerne vet hva det betyr, og det er ikke noe godt tegn.

 Plutselig reiser det seg en svar mur av skyer bak Lofotveggen. Vinden øker og snøkovet kommer mot dem. Det samme gjør en vind fra nordvest som er mer voldsomt enn noen hadde sett før. Alt skjer så brått. 


Aldri før eller siden har Vestfjorden tatt så mange menneskeliv som 11. februar 1849.Illustrasjon: Jørn Terje Olsen.

Forvirringen er total. Båtene kastes på hit og dit og årene blåses ut av tollegangene. På et øyeblikk forsvinner all sikt.

Hver eneste båt er overlatt til seg selv. Fiskerne skynder seg å kutte redskapene. Nå betyr ikke jordisk gods noe som helst. Nå gjelder det å berge livet. Det blåser så kraftig at mange båter fylles med vann før man engang har fått tid til å ta opp kampen mot uværet.


Mange kjempet forgjeves og måtte gi etter for naturkreftene. Illustrasjon: Jørn Terje Olsen.

Noen klarer imidlertid å å få opp seilet, men for mange kommer det et vindkast eller en bølge og gjør slutt på det hele. Noen klarer å holde ut en stund, men å komme seg i land i Lofoten kan de bare glemme med vinden imot. De fleste velger derfor å gå mot fastlandet. Der lurte imidlertid mange farer i form av skjær og bunnskjær. Hvelvede båter, inventar og knuste båter ble kastet rundt på sjøen og på land denne søndagen. Noen få klarte å komme seg til land i et og annet fiskevær, men noen hadde allerede frosset ihjel.

Fiskere som var bare ungdommer denne svarte søndagen ble fremdeles fjern i blikket og full av vemod på sine gamle dager når de tenkte på hvor mange som omkom. Det sies at ikke en eneste familie i hele Lofoten var uberørt.

Det er usikkert hvor mange som som omkom, men det er hevet over enhver tvil om at tallet på omkomne var over 300. Det kan også ha vært så høyt som 500. Mange av de som døde ble aldri funnet. De som overlevde og kom seg til land var helt slått ut av katastrofen. Det tok flere dager før fisket kom ordentlig i gang igjen.


Flere av dem som unngikk å drukne, frøs ihjel før de nådde land. Illustrasjon: Jørn Terje Olsen.

Dato og antall omkomne er litt usikkert, da det i løpet av 1800-tallet var flere  store stormer i Vestfjorden. Men i avisa Tromsø-Tidende for 25. februar 1849 heter det i ei melding på første side: «I Lofoten er Fisket begyndt godt, og slaar til baade i Øst- og Vestlofoten. Veiret var meget haardt, og mangfoldige baade skulle have sat til under Stormen.»

Professor Narve Fulsås viser i Historisk Tidsskrift (2001) til at undersøkelser i aviser fra det aktuelle tidspunktet trekker i tvil både datering og tapstall og mener at et så stort antall som 500 omkomne sannsynligvis er en overdrivelse.

Tromsø-avisen bekrefter imidlertid at det har vært en storm i 1849 og at svært mange båter har forlist. Det er umulig å få eksakte opplysninger om ulykka. Fulsås mener at ingen i samtida var i stand til å ha et slikt samla oversyn. Dessuten er det i dag vanskelig å foreta en etterkontroll siden både kirke- og klokkerbøker i Vågan ble ødelagt i brannen i Vågan kirke i 1865. I kirkeboken for Buksnes kommune Nordland (1849) er liste over 24 omkomne på sjøen den 11. februar. Det satt igjen 17 enker i kommunen etter denne tragedie. Vestvågøy som kommune ble ikke etablert før i 1963, og hvor mange som omkom i kommunene Borge, Hol og Valberg vet vi ikke.

Kilder: Lofotboka og Wikipedia.

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.