Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag.

Den vanskelige fiskeripolitikken - nå må vi tenke større tanker sammen

Skrevet av Leserbidrag
20.07.2020 17:09

Et tankespinn mellom notkast og leveringer av makrell i Lofoten. Kronikk av Kjell Ingebrigtsen, leder i Norges Fiskarlag.

«Et kvotesystem for økt verdiskaping – En fremtidsrettet fiskerinæring». Det er det flotte navnet på ei stortingsmelding som regjeringen la fram 21. juni i fjor. Nå har Stortinget behandlet saken og det er dessverre ikke åpenbart at resultatet står i forhold til ambisjonene.

Kvotemeldinga og behandlingen i Stortinget er ikke svaret for hvordan vi på en konstruktiv måte skal utvikle kystens næringsliv.

Vi må tenke nytt og vi må tenke større.

Stortingsmeldingen inneholdt mange små og store forslag. Forslag av teknisk karakter og forslag som ville forandret kyst-Norge for alltid. Stortinget fortjener ros for at man har lyttet til ei samlet fiskerinæring og lagt bort både forslaget om en statlig kvotebank og forslaget om konvertering av strukturkvoter. Dette var i realiteten en innføring av ressursrente.

Få næringer om noen, har større potensial enn sjømatnæringen til å skape bærekraftig vekst i norsk økonomi. Nye avgifter bidrar ikke til dette.

En rød tråd i stortingsmeldingen var at det skulle skapes forutsigbarhet og stabilitet i fiskeripolitikken. Et bredt politisk flertall på Stortinget har hittil sluttet opp om mål og virkemidler i fiskeripolitikken. Dette har bidratt til stabilitet og forutsigbarhet og har vært en forutsetning for et næringa sjøl har tatt det økonomiske ansvaret for å tilpasse fiskeflåten til ressursgrunnlaget. Etter Stortingets behandling av kvotemeldingen kan vi ikke lenger stole på dette.

Da kapasiteten i fiskeriene måtte reduseres på 90-tallet kunne man valgt mange tilnærminger. Den løsningen som ble valgt, og som utvilsomt har bidratt til lønnsomhet og en flåte som er bedre tilpasset ressursgrunnlaget, var at man lukket allmenningen også for kystflåten, og ga fiskerne anledning til å slå sammen kvoter.

Dette begrenser fortsatt handlingsalternativene når ny fiskeripolitikk skal utformes. Myndighetene må stå fast ved de løfter som har vært gitt.

Det er tydelig at de fleste som har vært engasjert i behandlingen av meldingen i Stortinget, har en erkjennelse av at man ikke helt overskuer rekkevidden av de beslutninger som er fattet. Derfor har man fra flertallets side presisert at det som er uklart må utredes før beslutninger settes ut i livet.

Dette er i utgangspunktet positivt og vi velger å legge til grunn at dette har de beste intensjoner, men nå må regjeringen fortelle hva som skal utredes. Mangelen på klarhet i dette skaper en usikkerhet som er helt unødvendig.

Realistisk sett er det samspillet mellom alle deler av sjømatnæringa som er nøkkelen til å sikre de viktige målsettingene om helårlige og trygge arbeidsplasser langs kysten.

Torsk er viktig, men den kan ikke gjøre hele jobben hele året. Hvis utfordringen er å styrke kystsamfunnene, bør hele sjømatnæringen bidra.

Vi kan og bør foredle mer av fisken i Norge, men det kan ikke bare gjelde for torsk. Det må også gjelde for laks og ørret og for pelagiske arter. Men vi kan ikke løse dette gjennom politiske vedtak, ganske enkelt fordi vi aldri vil kunne skape endringer som ikke er basert på sunn og bærekraftig lønnsomhet for alle ledd i næringa.

Vi kan heller ikke la være å ta inn over oss at så vel fiskeri som markeder har sesonger. Skreisesongen er et typisk eksempel på dette, hvor landingene er store og markedet etterspør også hel fersk fisk. Sesongen for matjessild er et annet eksempel.

Jeg mener at det krever nytt pågangsmot for å starte debatten om hvordan vi kan bli gode sammen. Vi trenger ikke flere stortingsmeldinger. Vi trenger at man adresserer de utfordringene som reelt sett hindrer at vi kan nå vårt potensial.

Toll og tekniske handelshindre er en reel begrensning for videreforedling i Norge. Utvikling av ny og effektiv teknologi er en mulighet for å oppnå ny sysselsetting. Vi har lov til å forvente at regjeringen tar tak i dette fordi vi vet at det vil ha effekt. Vi har ingen mulighet til å «flytte hjem» arbeidsplasser fra utlandet uten at man tar tak i både problemer og ser aktivt etter løsninger.

Vi må også fortelle samfunnet rundt oss hva potensialet egentlig er. Det mangler ikke på utredninger, det som mangler er konkret politikk og tilpassede tiltak.

Selv om det pågående makrellfisket krever både mitt og mannskapets fulle oppmerksomhet her ombord på Fugløysfisk, så klarer jeg å irritere meg kraftig over at vi plutselig står midt oppe i en havdelingskonflikt med alle de som har kommet til at vindmøller til havs er det som nå skal sikre både vekst og velstand etter at oljealderen er over.

Det forbauser meg at vi i løpet av kort tid kan se konturene av at et samlet politisk miljø presser fram en gigantisk satsing på vindkraft til havs. Dette er ikke bedriftsøkonomisk lønnsomt. Bare ved hjelp av enorm støtte og tilrettelegging fra fellesskapet kan dette utvikles og samtidig går satsingen på bekostning av lønnsomme fiskerier. I tillegg er det direkte skremmende å konstatere at utredning av konsekvensene for fiskerinæringene og fiskebestandene er fullstendig fraværende.

Jeg skjønner at mye av drivkraften i vindkraft er ønsket om å utvikle og sikre arbeidsplasser i norsk industri, og hvem kan vel være uenig i det, men det er et paradoks at vi kunne skaffe de samme arbeidsplassene i vår næring om vi fikk anledning til å ta ut vårt fulle potensial.

Nå opplever jeg at vi i stedet blir satt opp mot andre næringer og at spørsmålet gjerne blir: Vindkraft til havs eller sjømatnæring? Og: Hva er mest bærekraftig? Hva skaper flest arbeidsplasser? Hva er mest lønnsomt?

Jeg innser at det er forskjell på arbeidsplasser i mekanisk industri og arbeidsplasser i sjømatnæringa, men skal vi basere framtida til denne delen av industrien på aktiviteter som ikke er bærekraftige uten at alternativer vurderes?

Vi må utvikle den lønnsomme sjømatnæringa videre. Vi skal bygge nye båter med ny teknologi for å redusere vårt miljøavtrykk og for å ta bedre vare på råstoffet, slik at det gir grunnlag for økt bearbeiding i Norge. Vi skal utvikle ny teknologi for akvakultur og vi skal dyrke nye arter. Vi skal utvikle ny teknologi og logistikk for transport. Vi skal ta utgangspunkt i det som er vårt naturgitte fortrinn.

Sjømatnæringa er i dag begrenset av tollmurer og dårlig infrastruktur. Det er nok å ta tak i for den som tør å se etter muligheter og som tør å se det store bildet. Vi i fiskerinæringa er beredt til å delta i samfunnsdugnaden for å fortsette å skape og videreutvikle de naturgitte verdiene som vi skal leve av i fremtiden.

Når dette skrives ropes det: «-No bi da» (nå blir det) under makrellfisket i Lofoten, så jeg avslutter tankerekka mi der i håp om at vi kan kna videre på disse tankene. Og så ønsker jeg en riktig god sommer til deg og dine.