En reisendes tanker om «Reiret» på Røst. Foto: Marthe Bleu

Fjellets vokter

Skrevet av Marthe Bleu
04.09.2020 16:50 - OPPDATERT 05.09.2020 09:01

For et par timer siden klatret jeg opp fjellåsen til marmorreiret. Det overrasket meg, skulpturens størrelse, at den var så liten.

Fra bildene jeg hadde sett innbilte jeg meg at den skulle være større enn meg, for når man forestiller seg marmor er det som en stor størrelse. At det prøver å leve opp til fjellet som det kommer fra.

Skulpturen var enkel, på grensen til barnslig. Fiskeren som hadde seilt meg ut dit på morgenen fortalte meg at det var det tredje stedet skulpturen stod. Først hadde den stått ved øyas flyplass, deretter utenfor det lokale helsehuset som jeg så noen dager senere. Det var et rødt hus med kortklippet plen. Jeg forestilte meg at den sto der og var ingenting. Den ble banal. Noe barnene klatret over og hundene pisset på.

Kunstneren hadde også ønsket at den skulle stå på øyas høyeste punkt, utilgjengelig. Vissheten om at den lå langt der ute i havet på toppen av en øy, ville også vært nok. Den var blitt hele min reise hit, den ble årsaken til alt jeg opplevede og så her. Den ble landskapet rundt, den tydelige kraften av naturen jeg så da jeg løftet blikket, og ble klar over inngangen til fjellet som la bak skulpturen, og slik ble den også fjellets størrelse, og marmorens.

Jeg begynte å gå innover i fjellet, dagslyset ble en åpning lengre og lengre borte, som å se ut av en brønn. Jeg så kun ørnene som kretset på himmelen, og mitt liv ble en gresk mytologi hvor jeg var på vei inn i jordens kjerne. Skulpturen ble inngangen til fjellet, og dens vokter.

Skulpturlandskap Nordland
Røst: Luciano Fabro - Il Nido (Reiret)
Oppført 1994
Carraramarmor
To søyleformer med diameter på 85 cm
Høyde 25 cm
Eggenes diameter 25 cm

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.