Det er viktig at barna får være en del av fellesskapet - og derfor er det viktig at inngangsbilletten til vårt største fellesskap, idretten, er lav.

Idrettens viktigste pris

Skrevet av Marius B. Staveli
22.12.2018 13:36

Hvert tiende barn i Moskenes, Flakstad og Vestvågøy har en plass på statistikken med det dystre navnet: «Barnefattigdom i Norge».

Barn som vokser opp i familier med relativ fattigdom - lavinntektsfamilier - risikerer å bli stående utenfor et av Norges største og viktigste fellesskap: Idretten.

Derfor er inngangsbiletten til barneidretten den aller viktigste idrettsprisen. Viktigere enn Olavstatuetten, Egebergs Ærespris og Kongepokalen - er det at barna har mulighet til å ta del i dette fellesskapet.

Norge har vunnet 520 olympiske medaljer, sommer som vinter, siden OL i Athen i 1896. Vi er nummer ti på lista over mestvinnende land. Teller man medaljer per innbygger, er vi i en særklasse med én olympisk medalje per 10.000 nordmenn.

Lille Norges store medaljefangst er ofte tema for utenlandske medias mer eller mindre treffende analyser. En av de mer troverdige analysene finnes i boka «Soccernomics». Der blir Norge kåret til den desidert beste idrettsnasjonen i verden. Årsaken er todelt:

1. Rikdom. Rike land produserer flest gode atleter. De investerer mest i idretten. Barn i rike land har mer fritid til å drive med idrett, og de spiser næringsrik mat. Åtte av de ti beste idrettsnasjonene i «Soccernomics» var helt i toppen på FN´s levekårsundersøkelser.

2. I praksis er det ansett som en rettighet å være med i idretten i Norge. Uansett hvem du er, eller hvor du bor. Kostnaden for å være med i idretten er og relativt lav.

Det er mager trøst, når du ikke har råd til å kjøpe et nytt par ski til poden. Eller når du ikke har råd til å sende med lommepenger til jentungen di når hele jentelaget skal på Dana-cup.

For noen er prisen for å delta for høy.

Hammerfest kommune har omtrent like stor barnefattigdom som våre tre kommuner. Der har de opprettet Isbjørnfondet, slik at barn fra fattige familier kan få, eller låne utstyret de trenger. Slik at de kan få støtte til å delta på turneringer. Slik at alle kan være med. Kan dette være en modell også for våre kommuner?

Det er uansett godt å se at idrettslagene selv tar ansvar ved å være behjelpelig med både utlån av utstyr og ved at de aktivt sørger for at brukt utstyr får nye eiere.

For når startskuddet går har det lite å si om langrennsskiene allerede har en sesong i løypa. Det viktigste er at alle stiller til start.

 

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.