I den senere tids mediafokus på behovet for arbeidskraft til fiskeindustrien har også debatten om kompetansebehov og kvalifikasjoner til sesongansatte i fiskerinæringen blusset opp for fullt.
La det være sagt med en gang. Fiskerinæringen er, og har alltid vært, en kompetansenæring. I tidligere tider var erfaringskunnskapen nedarvet gjennom generasjoner, både på sjø og land, og den enkelte arbeidstaker måtte gå gradene fra «kokkglunt» på bua og «hautrear» på kaia, til bas, styrmann og høvedsmann/skipper på fiskefartøyene og til fiskeflekker, filetskjærer, formann og ulike former for maskinoperatører i produksjonen på fiskebrukene. I tillegg ble fiskerikultur og tradisjoner i næringen ivaretatt og videreført. Helt fra 1938, da Statens fagskole for fiskeindustri ble opprettet i Vardø, har det vært gitt formelle opplæringstilbud til ansatte i fiskeindustrien. I årenes løp har opplæringstilbudene til produksjonsmedarbeiderne blitt stadig utbygd og forbedret, og er nå en viktig del av fagopplæringen i videregående skole, med mulighet til å fortsette utdanning og spesialisering i høgskole- og universitetssystemet. Landets første fiskerfagskole, med spesialisering i fiske og fangst, samt navigasjon, ble opprettet på Aukra i Sunnmøre allerede i 1939. Nå er fiske og fangst en egen retning innenfor fagopplæringen, og navigasjons- og maskinistutdanning er egne studieretninger innen høyere fagskoleutdanning, med både nasjonale og internasjonale krav til sertifikater for styrmenn, skippere og maskinister. Som en del av kunnskapssamfunnets utvikling har også fiskerinæringen supplert tidligere tiders erfaringsbaserte kunnskap, med formalisert viten og forskningsbasert kunnskap, på høyde med hvilken som helst annen næring i vårt moderne samfunn. Svært mange av de fast ansatte i fiskerinæringen i dag, både på sjø og land, har solid praktisk og teoretisk utdanning og spesialisering som nøkkelpersonell i de enkelte bedrifter og rederier. I tillegg til en kontinuerlig teknisk og teknologisk utvikling, med stadig nytt produksjonsutstyr, elektronisk styrte produksjonsprosesser og automatisert bearbeiding er fiskerinæringen også en internasjonal næring. 95% av all produksjon skal eksporteres til ulike deler av verden. Dette krever i seg selv en meget god kunnskap og kompetanse om marked, salg og eksportmarkedsføring, i tillegg til alle spesialiserte produksjonsprosesser. Ovenstående sier litt om det mangfoldet av kompetanse som kreves i fiskerinæringen, og står i kontrast til det overforenklede mediebildet som er skapt om at ansatte i fiskerinæringen, spesielt fiskeindustrien, stort sett er ufaglært arbeidskraft. Nå er det fortsatt slik i fiskeriene, som situasjonen har vært i hundrevis av år, fiskeriene er sesongbasert. Over en tid med mangel på arbeidskraft i Norge har norske arbeidstakere prioritert bort sesongarbeid, til fordel for stabil helårlig virksomhet. Da har fiskeindustrien vært nødt til å rekruttere utlendinger i de travleste sesongene, i første rekke fra Polen og de latviske landene. Gjennom flere år har disse medarbeiderne opparbeidet solid erfaringskompetanse og kommer igjen år etter år. Da kan de sine arbeidsoperasjoner og går rett inn i de ulike produksjonsprosessene i industrien. Dette er også en av årsakene til at ledigmeldte arbeidstakere på NAV, fra andre yrker, ikke like lett kan rekrutteres rett inn som produksjonsmedarbeidere i fiskeindustrien. Det kreves både opplæring og trening for å utføre de fleste jobber. I en travel sesong foretrekkes selvsagt de kjente og vante medarbeiderne som ikke krever spesiell ny opplæringsperiode.Leknes, 160221 VEST-LOFOTEN NÆRINGSFORENING Rune Stokvold Leder, fiskeriutvalget Sten Roger Sandnes Daglig leder
