Line er takknemlig for all hjelpa

Av Marius B. Staveli
30.10.2018 17:01 - OPPDATERT 13.11.2018 14:31

På kort tid har kjente og ukjente bidratt med mer enn 40.000 kroner for at Line Johansen Iversen lettere skal få betalt ned av operasjonen som kan gi henne livet tilbake.

– Jeg er fylt av takknemlighet for hver og en som har bidratt, og for hver og en som stiller opp og hjelper meg og familien i hverdagen, sier Line Johansen Iversen (35).

Line Johansen Iversen er sliten. Hun er sliten av å være syk. Sliten av følelsen av å ikke strekke til. Sliten av bygdedyret. Av å ha så vondt at hun ikke får sove, spise eller være aktiv. Sliten av å bite i seg smerter. Line Johansen Iversen er sliten av å ikke leve, bare eksistere. De siste årene har vært fortærende, men i dag gledet hun seg til å våkne, i dag har hun grått av takknemlighet og av glede. I dag har hun håp.

– Jeg er ikke den som ber om hjelp, og ville aldri klart å be om hjelp på denne måten selv. Jeg er så takknemlig for at min søster ba om hjelp på mine vegne, og for alle som har gitt en slant for å hjelpe meg, sier Iversen.


I løpet av et døgn har over 100 personer bidratt med 40.000 kroner i støtte til Iversen og hennes familie.


– Jeg finner ikke ord. At kjente og ukjente bidrar til å hjelpe meg med å få livet tilbake. Jeg har ikke ord for å beskrive hvor takknemlig jeg er. Jeg har grått så mange ganger i dag at jeg ikke har tall på det. Det har vært et følelsesladd døgn, sier Iversen

Som å se i et speil
Storesøster Hanne Kristin Rokkan Iversen startet søndag kveld en innsamlingsaksjon på Spleis på sin søsters vegne. Målet er å hjelpe til å betale for en ryggoperasjon, slik at Line Johansen Iversen igjen kan få et verdig liv.


De siste fire årene har hun levd i et smertemareritt, og hun har oppsøkt det som er av spesialister for å bli bedre. Det har vært en reise i skuffelse, nederlag og avslag. De siste ukene har hun blitt fylt av håp, det siste døgnet har takknemligheten presset tårene frem flere ganger hver time, når hun har sett alle som har et ønske om å hjelpe henne til å få tilbake livet sitt igjen.


– Da jeg fikk lese teksten som søsteren min la ut på Spleis begynte jeg å gråte. Det var som å se i et speil, sier Iversen.


Søsteren beskriver en livsglad, aktiv og hjelpsom humørspreder som ikke lenger er seg selv. Hennes stemor forteller at det har vært tungt å se at 40 kilo, smilet, gleden og gnisten i øynene har forsvunnet etterhvert som smertene har tatt overhånd.

Den sosiale og aktive Iversen har visnet bort, og selv synes hun det er vanskelig å se bilder av det livet hun levde før smertene ble vanskelig å takle.


– Vi var veldig aktive før, men nå… Sist vi dro på en båttur så hun ut som en bortkommen fugl. Frossen, sjuk og sliten. Vi kan ikke lengre dra på fjellturer, på fisketurer. Bare en tur til Bodø har blitt en prøvelse. Det er og vanskelig å reise hjemmefra for å dra på jobb. Jeg er borte tre uker av gangen, og før fikk jeg ofte telefoner fra ei livsglad dame som gledet seg til at jeg skulle komme hjem. Nå sender hun meg ofte en sms og ber om at jeg ikke ringer, for å skåne meg fra å høre hvordan hun har det, sier Tommy Alfheim.


– Det er slitsomt å være på jobb å vite hvordan det er hjemme, og når jeg kommer hjem må jeg brette opp armene. Det er tøft når det hele tiden er et slit. Vi har ikke lenger noen pauser, sier Alfheim.

Fortvilelse
Line Johansen Iversen har gått med en prolaps i ryggen siden tenårene. Hun har ofte kjent seg sliten i ryggen, og har jevnlig hatt store smerter. Hos legen har de lett, og funnet andre ting. Det var først da det virkelig ble ille, for fire og et halvt år siden, at Line Johansen Iversen skjønte at legenes forklaringer ikke kunne stemme. Det måtte være noe i ryggen. Da var hun allerede uføretrygdet, og smertene tok mer og mer plass i hverdagen. Siden har hun turnert Norge på besøk hos det som er av ekspertise på nevrologi og ryggsmerter i landet. Alltid med sin far som ledsager. Her har hun opplevd å ikke bli trodd.


– Det er vanskelig å se sin datter forsvinne foran øynene dine. Det går ikke an å beskrive. Det er og fortvilende å se at hun ikke får hjelp. Det er en følelse av hjelpeløshet, for om ikke helsevesenet kan hjelpe - hvor kan man da få hjelp? Hos paven? Jeg har aldri gitt opp. Jeg har vært nede i den mørkeste kjelleren og hentet Line flere ganger, for koste hva det koste vil så skal jeg gjøre det jeg kan for at vi skal få jenta på føttene igjen. Vi har tenkt på operasjon i utlandet, og vi har vurdert å selge utleiehuset for å betale for det, sier Arne Iversen.


Noe av det tyngste har vært beskjedene om at smertene sitter i hodet.
– Jeg har blitt sint, såra, lei meg. Hva om de rundt meg også tenker at dette er et skuespill? Og hva om det er sant? Det er da vel ingen som vil være skuespiller i en slik tragedie. Jeg legger meg med smerter og står opp med smerter. Og hadde det ikke vært for mine to fantastiske barn hadde jeg kanskje ikke klart å stå opp.
– Det har vært mange skuffelser, sier Iversen.
Hun har grått etter legebesøk i Tromsø, Bergen, Bodø, Trondheim og Oslo.

Kostbare bilder
Det var først da hun i januar i fjor skrapte sammen 40.000 kroner av egen lomme og dro til London at hun fikk bilde av prolapsen i ryggen.


– Jeg følte at jeg hadde gjort jobben for legene. Da legen så bildene og sa: «Det er ikke rart du har vondt», det gjorde så godt. Jeg hadde funnet det legene hadde lett etter. Jeg ble så glad for å endelig bli trodd, at jeg spurte legen om jeg kunne få gi ham en klem. Endelig kunne vi se skaden, og nå kunne jeg reise hjem til Norge, bli operert og begynne å leve igjen, tenkte Iversen.


Vel hjemme i Norge oppdaget hun fort at de kostbare bildene ikke var verdt noen ting på denne siden av Nordsjøen.


– Du kan ikke kjøpe deg en diagnose, fikk jeg høre. Ofte ble rapporten lagt vekk like raskt som den ble lagt frem. En lege spurte hvorfor jeg hadde kastet bort 40.000 kroner på å reise til London for å få MR-bilder av ryggen min. Jeg sa at jeg var nødt til det, siden ingen i Norge trodde på meg. Han var tydelig på at han ville ha egne bilder. Skaden vistes også på de bildene, men det var først da jeg hadde bildene fra London at legene i Norge klarte å finne skaden, forteller Iversen.


Nå så de skaden, men de ville ikke operere. Nedturene og skuffelsene fortsatte, og Iversen forsvant ned i det hun beskriver som en bunnløs fortvilelse.
Heldigvis ble hun gitt en uriktig diagnose under sitt siste besøk i Oslo.
Det var den diagnosen som gjorde at hun tok kontakt med en lege på privatklinikken Volvat. Da han hørte om Iversens hverdag, ba han henne komme ned så raskt som mulig.


Diagnosen var feil, men det så ut til at det var noe annet galt på bildene.

Gjennombruddet
Det er en knapp måned siden Line Johansen Iversen nesten brøt sammen på kontoret hos legen i Volvat i Oslo.


– Da han gikk gjennom bildene sammen med meg holdt det på å rakne for meg, for han begynte jo å snakke om alt det som så bra ut i ryggen min. Jeg var forberedt på nok en nedtur, og hvis heller ikke denne legen klarte å se en grunn til at jeg måtte opereres… Hva skulle jeg gjøre da. Men så kom han til de skadde ryggvirvlene, og da sa han: «Det er her smertehelvetet ditt starter. Du har hatt prolaps siden tenårene. Det må opereres, og det haster».


Da hun fikk beskjeden ringte hun til fastlegen, som har stått last og brast med henne gjennom det hele.


– Han har hele tiden tatt meg på alvor, og han har gjort det han kunne. Han har vært like fortvilt som meg når jeg har kommet skuffet tilbake fra alle landets sykehus, men nå - endelig - fant vi en spesialist som så skaden, som skjønte hvor smertefull det var og som mente at jeg burde opereres så raskt som overhodet mulig. Uten fastlegen min hadde jeg ikke kommet hit, sier Iversen.

Bursdagsgaven
Det koster også. Volvat er en privatklinikk, og bare operasjonen vil koste 140.000 kroner. Reise, opphold, oppfølging, tilrettelegging og opptrening kommer i tillegg.
På tross av at Iversen ikke får dekket operasjonen av det offentlige, var hun aldri i tvil. Hun vil ha livet sitt tilbake. Operasjonen blir den 19. november, og Iversen er nyoperert på 8-årsdagen til sin yngste datter.


– Da jeg fortalte at jeg kom til å ligge nyoperert i Bergen på bursdagen hennes, sa hun at det var den beste bursdagsgaven hun kunne fått. Jeg gjør mitt for at barna skal leve et normalt liv, men de får jo med seg hvor syk jeg er, sier Iversen.


Det er risiko forbundet også med denne operasjonen, men Line Johansen Iversen er villig til å ta den.


– Det kan ikke bli værre enn det er nå. Jeg lever ikke. Jeg eksisterer.
– Jeg tror det om så hadde vært bedre om hun måtte sitte i rullestol resten av livet, bare hun slapp smertene sier ektemannen.


– Det er så altoppslukende at alle blir berørt av det. Min egen familie, mine foreldre, mine svigerforeldre, min søster, og min bror. Alle stiller opp. De fortjener medaljer. Jeg er evig takknemlig og jeg aner ikke hvordan jeg skal klare å gi tilbake for alt de har gjort og gitt for oss. De er en telefonsamtale unna, og de ligger med telefonen på nattbordet. Jeg hadde aldri klart dette om ikke de nærmeste stilte opp for oss. Bare det at de tar med barna på aktiviteter som jeg ikke klarer å være med på, det gjør så godt, sier Iversen.
– Men det er og et sted hvor jeg har følt mestring: Jeg har gjort mitt beste for å kunne være med på barnas fritidsaktiviteter. Det er der jeg har brukt mesteparten av min energi, sier Iversen.

Solidaritet
Familien er samlet, og det er tydelig at de siste ukene har vært forløsende. Endelig er det stukket hull på ballongen som var fylt av fortvilelse, og flere ganger må Iversen tørke tårer mens hun forteller om skuffelsene hun har møtt i hverdagen.


– Er det en ting jeg tar med meg så er det at jeg skal bli flinkere på å hjelpe andre som stanger hodet mot veggen i helsevesenet. For det er ikke summene som teller, det er tanken. At folk ønsker å hjelpe deg når du er i en vanskelig situasjon. Jag er like glad for de 50 kronene jeg fikk fra tantebarnet mitt, som for de 2.000 kronene jeg fikk fra en anonym giver, sier Iversen.


Både hun og faren er bekymret over helsevesenet, og mener det er skummelt at folk ikke blir sett og tatt på alvor.


– Jeg har vokst opp med munnhellet at man ikke kan kjøpe seg bedre helse. Det er et tankekors at noen må gjøre det i Norge i dag. At man må til det private helsevesenet for å få hjelp. Jeg tenker på alle de som står uten nettverk, som ikke har familie å støtte seg på og som kanskje har dårligere råd. Hva gjør de om de ikke får hjelp? Hvor skal de gå? Det skal da ikke være sånn at folk ikke får den hjelpa de trenger. Her er jeg og redd for at det skal bli et klasseskille, sier Arne Iversen.
Han er også sliten etter å ha kjempet ved datterens siden i fire år.
– Om det er lærdom å finne fra det vi har opplevd så er det at det finnes hjelp. Man må aldri gi opp, sier han.

Julegaven
Fortvilelsen over det som har vært har begynt å slippe taket. Nå har fremtidstroa bitt seg fast, og Line Johansen Iversen har satt seg et mål: Om tolv måneder skal hun være tilbake i jobb. Det er bare tre uker til operasjonen, og det har ikke helt gått opp for Iversen at kampen hun har kjempet så lenge ser ut til å komme til en rask løsning.
– Hva ser du frem til?
– Jeg ser frem til å få livet tilbake. Å kunne være aktiv sammen med barna mine og resten av familien. Det har vært en pine å se bilder av det livet jeg levde før jeg ble syk, sier Iversen.


Alle de som er med å bidrar til operasjonen gjør veien tilbake lettere. Og selv om søsteren Hanne Rokkan Iversen, som startet innsamlingen, ikke er overrasket over at så mange vil hjelpe - er hun overveldet.


– Det er tydelig at her er det noe som har truffet mange. Hun var en så flott person, som alltid satte seg selv til side for å hjelpe andre. Nå klarer hun ikke det lenger. Det koster for mye krefter. Jeg tror mange kjenner hun som alltid stilte opp, og at de unner henne en bedre hverdag. Kort tid etter at jeg opprettet spleisen begynte pengene å komme inn. Jeg opprettet spleisen og dro på jobb, og da jeg var klar til å begynne på nattevakta var det allerede kommet inn 5.000 kroner, forteller Rokkan Iversen.


– Vi er alle takknemlige og målløse over hvor mange som har stilt opp for henne, sier Rokkan Iversen.
Hun forteller at det har vært vanskelig å se at søsteren har mistet gnisten. Og gleden.
– Alt hun vil ha er et liv som alle andre, av å være sliten etter en lang dag på jobb. Hun har vært sterk oppe i det hele, men hun har bitt tennene sammen for å klare å være det. På fire år har veldig mye av henne forsvunnet, sier Rokkan Iversen.
Derfor startet hun spleisen, for hjelpe søsteren med å få det største av alt:
– Jeg vil gi søsteren min en julegave som ikke kan pakkes inn, et nytt liv.

Du kan lese teksten i sin helhet her

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.