MODIG: Nasim Khalooy fortalte en meget sterk historie om hvorfor hun og familien måtte gå på en dramatisk flukt fra Iran til Europa.

Nasim rørte hele salen med sin rystende historie - les hele talen her

Av Lars Eidissen
09.03.2018 10:16 - OPPDATERT 09.03.2018 16:29

Iranske Nasim fortalte om hvordan hun ble utsatt for grov vold fra politimenn, og om den dramatiske flukten til Europa - da hun trodde hun ville drukne med sine to små barn.

Den kurdiske kvinnen, som kom til Norge for to år siden og til Leknes i fjor sommer, fortalte for første gang sin historie om hvordan livet endret seg fullstendig for familien under det strenge regimet i Iran og flukten til Europa på 8. mars-arrangementet på Meieriet i går kveld.

Hun fortalte om hvordan hun ble utsatt for grov vold av politimenn foran øynene på sine fem og tre år gamle barn - og om da båten knakk sammen under flukten fra Tyrkia til Hellas.

- Jeg tenkte mye over det om jeg kunne komme hit og fortelle om det. Det er viktig for meg at andre personer vet hvorfor jeg kom hit. Det er et stort spørsmål som mange har, sa Nasim til Avisa Lofoten etter arrangementet.

STERKT: Flere takket Nasim etter hennes sterke tale.

Her er hele talen hennes:

Her er hele Nasims historie slik hun fortalte den i kveld:

Jeg heter Nasim og kommer fra Iran. Jeg har en mann og to barn. Jeg er utdannet innenfor realfag og jobbet på universitetet i Mahobad. Vi er kurdere.

Kurdere er et undertrykt folk både i Iran, Irak og de andre landene der det er kurdere. Kurderne har ikke samme verdi som iranerne. Vi er et forfulgt folk, men vi hadde det bra. Vi bodde i et flott hjem, men stor hage med basseng.

Noen meter unna hjemmet vårt skjedde ei historie som gikk verden over. Ei vakker ung kurdisk jente jobber i resepsjonen på et hotell. Det er ei flink jente, som behersket fire ulike språk. En mann som hadde leid hotellrom ringte ned i resepsjonen og spurte om service. Jenta går opp på hotellrommet. Når hun åpner døren tar mannen tak i armen hennes, og tvinger henne inn på rommet. Han låser døra og prøver å voldta jenta. Jenta prøver å rømme. Hun kommer seg ut på verandaen og prøver å komme over til naboen. Hun holder seg fast i gelendret, men mister taket og ramler ned, fire etasjer. Mannen som voldtok henne jobbet i det øverste organet innenfor politiet i Iran, han var informant og jobbet i den høyeste graden innenfor politiet. De som overvåker alt. De er lojal mot regimet og myndigheten. I Norge har dere PST, men de utfører jobben på en myk måte, i forhold i Iran..

Utenfor hotellet samlet folk seg, deriblant min mann, jeg og mine barn. Etter noen timer blir det opprør utenfor hotellet. Folket forlanger at mannen som voldtok jenta forklarer hva som har skjedd. De forlanger at direktøren forteller hva som har skjedd, og hva som foregår på dette hotellet. Direktøren hører ikke på folket, og mannen fra eliten sier ikke et ord. Folket er redd for at det ikke er første gangen kurdiske jenter som jobber på dette hotellet blir voldtatt. En annen leder på hotellet visste at sjefen på hotellet forsynte menn i eliten med kurdiske jenter, sannsynligvis mot betaling. Flere mennesker stormer inn på hotellet. De sier at denne mannen må i fengsel. Etter hvert blir det bare mer og
mer kaos. Det blir satt fyr på hotellet. Flere mennesker filmer det som skjer. Det gjorde også min mann. Filmene ble sendt til media i verden rundt.

Min mann hjalp folk som hadde skadet seg under opptøyene. Under dette mister han mobilen, og oppdager det etter en time. Han håper «vanlige»
mennesker har funnet den, og ikke politiet. Mannen min var politisk engasjert og hadde en del opplysninger på mobilen. Han ringte en fetter og fortalte at han hadde mistet mobilen. Fetteren er en stor politisk mann og har god erfaring fra iransk politikk. Han anbefaler ham om å reise bort noen dager, til mobilen kommer på plass. Mine svigerforeldre skulle overnatte hjemme hos oss, så de ble med meg og barna.

Kvelden etter, rundt klokka 12 om natta, starter problemene. Politiet fra eliten stormer huset fra alle kanter. Fire svære menn med gevær bryter opp dørene. De spør etter mannen min. Jeg svarer at han ikke er hjemme. Først sier jeg at jeg ikke vet hvor han er. Han forlot like etter det som skjedde utenfor hotellet. De tar opp mobilen hans og viser meg bildet av mannen min og barna og presser meg til å fortelle hvor han er. Jeg kan ikke svare dem. De begynner å slå for å få meg til å snakke. Jeg ble utsatt for grov vold. De ber meg åpne laptoppen og slå den på. Etterpå tok de den med seg. De så vi hadde kurdisk flagg i huset og lurte på om vi ikke visste at dette er ulovlig. De tok med seg flagget, lap-toppen og mange andre ting fra huset.

Barna er vitne til dette. De gråter og er livredde. Svigerfar prøver å stoppe elitepolitiet, men blir slått med gevær over ansiktet. Svigermor prøver etter beste evne å roe ned barna, og fjerne dem fra situasjonen. Men alt er vanskelig. Jeg blødde både på forsiden og baksiden av kroppen min. På mobilen fant de alle mobilnumrene til hele familien. I tre-fire timer holdt de på. Hele slekta var nå i fare.

Om natta, etter elite politiet hadde forlatt, startet flukten. Vi brukte 7 døgn på å flykte fra by til by innad i Iran. Dersom de fikk tak i meg ble det fengsel. Og fikk de tak i min mann, ble det fengsel - kanskje med døden til følge. Tyrkia er også et diktatur. Det er samme systemet som i Iran. De er også motstandere av kurdere. Vi hadde ikke pass, papirer eller noe som vi kunne vise for oss. Vi bodde skjult i Tyrkia. Vi kunne ikke være i Tyrkia. Da måtte vi videre. Jeg vil ikke. Jeg var livredd for å reise med båt. Brødrene våre hjalp oss med penger, slik at vi kom oss videre. Vi hadde ikke noe valg.

Neste dag skulle vi videre med båt. Det ble dårlig vær. Det var mye vind og bølgene var høye. Jeg var livredd, men hadde ikke noe valg. Vi hadde på oss redningsvester som var godkjente. I båten som skulle frakte oss til Hellas var det 22 mennesker. Det var både voksne og barn. Bølgene var høye og kom inn i båten. I tillegg var det hull i båten, så vannet kom inn begge veier. Vi var kjemperedde. Først prøvde vi å ringe kystvakta. De kunne ikke komme fordi været var så dårlig.

Så ringte vi hjelpesentralen i Hellas, men vi fikk beskjed om at de ikke kunne hjelpe fordi vi var på det tyrkiske havområdet. Båtføreren sa: Jeg kjører så lenge jeg kan kjøre. Han kjørte til båten knakk. Alle falt i havet. Jeg ba til Gud om at han måtte redde barna. Heldigvis viste det seg at vi var ved den greske havgrensen. Redningshelikopter, og andre båter kom til. De tok barna om bord inntil et skip kom og hentet oss. Dette var en grusom opplevelse. I Hellas fikk vi veldig mye hjelp. Vi var kommet trygt i havn.

Jeg ønsker at hele verden skal vite hva som foregår i Iran. Vi, som er kurdere, vet hvor tøft det er å være kurder i Iran. Vi vet hvor vanskelig det er å være politisk engasjert. Det har vi erfart i generasjoner. Jeg kommer fra en sterk familie. En familie som tør gå på gata og fortelle hva demokrati er. Vi tør jobbe for likeverd. Vi ønsker å bestemme over oss selv, men vi vet det kan koste oss livet.

Jeg er en liten prikk i det kurdiske miljøet som dere ser på TV og hører i nyhetsbildet. Jeg har mistet alt. Politiet har tømt vårt hjem for alle våre eiendeler. Hjemmet vårt ble solgt. Jeg kan ikke snakke med min familie på telefonen, fordi vi kan bli avlyttet. Jeg håper dere forstår den smerten denne folkegruppen har. En dag håper jeg demokratiet vinner over diktaturet.

Flere av de som hørte på, kom bort og takket henne personlig. Tårene satt løst etter den sterke fortellingen.

- Vi liker ikke å være flyktninger. For oss er det kjempevanskelig å komme til et nytt land. Vi hadde en tøff historie før vi kom hit. Egentlig er historien min kjempelang, men jeg kortet den ned og kortet den ned for kunne å fortelle den her, sier hun.

- Jeg er kjempeglad for livet i Norge nå. På Leknes har jeg funnet mange snille, norske folk. Og jeg trives. Derfor kunne jeg også komme og fortelle om det.

Når temaet dreier seg inn på flukten til Europa via Tyrkia og det dramatiske båthavariet på vei til Hellas, så blir Nasim svært preget.

- Vi falt i havet og var der i to timer. Det var ingenting vi kunne gjøre. Jeg en mor med to barn på fem og tre år, du kan ikke hjelp og du for deg barna dø. Det var kjempevanskelig, sier modige Nasim Khalooy med tårevåte øyne.

 

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.