Ole Gunnar Søstrand sammen med en bevokset Eric Church. Alle foto: Privat

«Tusen takk JESUS!»

Av Benjamin Einarsen
14.09.2018 18:00 - OPPDATERT 17.09.2018 12:06

Musiker og rektor, Ole Gunnar Søstrand, besøkte i sommer countrymusikkens fødeland. Her følger første av i alt tre deler av hans reisebrev derifra.

På tur gjennom Blue Ridge Mountains, her fra Salem, Virginia, med fjellene i bakgrunnen.
Med leiebil og friskt mot kjørte vi ut fra parkeringsplassen hvor vi hadde leid bil. Uten GPS var nærmeste Walmart målet, der kunne man få kjøpt dem for under 100$. Leiebilselskapet krevde 200 i leie, så valget var enkelt. Rimelig enkelt, var i alle fall min tanke.

«How do I find the nearest Walmart?», spurte jeg mannen som skulle lose oss ut på veien. «Ta første vei til høyre, så til høyre igjen, kjør mot skiltet som sier «Airport exit» og ta til høyre der. Kjør så gjennom to lyskryss, ta til høyre igjen….» Jeg hadde mista tråden for lenge siden, Google Maps og telefonen ble den umiddelbare løsningen på problemet. Nærmeste Walmart var bare 17 km unna, det måtte jo bli enkelt! Vel, ikke helt.

Ikke akkurat smale lofotveier

Turen gikk innover mot Washington D.C., og snart hadde vi 5 filer å velge mellom. Det samme hadde motgående trafikk. Det ble en aldri så liten ilddåp for en som har vært vant til smale lofotveier, men etter et lite kvarter, eller ca 2 timer i opplevd tidsbruk, så fant vi Walmart!

Det var en amerikansk versjon av Coop OBS, og det var fort å lokalisere en TomTom til 99$, som ble betalt raskt, slik at man kunne komme seg tilbake i trafikken. Tabbe nr. 1: Jeg sjekket ingen innstillinger, så da bilen igjen hadde funnet seg en Highway, så ble vi fort geleidet inn i ekspressfilen, med medfølgende bompenger.

100 grader Farenheit

Fordelen var at mens klokka nærmet seg 17.00 lokal tid, så var kroppen innstilt etter CEST/ CST+2, noe som gjorde at det egentlig nærmet seg leggetid, og hotellet lå knappe to timers kjøring unna, nesten nede i Richmond. Vi fant greit fram og fikk sjekka inn, samt tatt en liten matbit på en meksikansk restaurant tvers over gata.

Temperaturen var i underkant av 100 grader Farenheit, noe som tilsvarer normal kroppstemperatur. Den kjentes ikke normal ut på noen måte. Etter å ha spist var det sengetid, og på tross av en aircondition som ulte som en gammel Concorde, så varte det ikke lenge før søvnen gjorde sitt inntog.

Blue Ridge Mountains

Morgenen etter våknet jeg halv 7, og startet med å se på kart, samt endre innstillingene på GPSen til å unngå de store Highwayene. Etter en kjapp dusj og utsjekk, så var bilens gjestmilde klima igjen det som gjorde livet levelig. Når man kjører bil her på denne tiden av året, så bør vinduene være lukket for å unngå at man slipper inn varmen!

Nå ble US Highway no. 1 valgt, og her var det betydelig mindre trafikk, og et mer sedat tempo. Destinasjonen ble satt til Roanoke, og etter hvert som vi nærmet oss Richmond, så måtte vi inn på «småveier» som gikk mer i nordvestlig retning, før vi igjen dreide mer sørlig, etter å ha kjørt gjennom Blue Ridge Mountains.

- En dialekt som var rimelig uforståelig

Frokost ble inntatt på Duck’s Corner, et sted som var hentet rett ut fra filmen Deliverance, eller Picnic med døden som er den norske tittelen. Men bevares, folk var hyggelige, hilste og snakket til oss med en dialekt som var rimelig uforståelig, så det var bare å smile og nikke tilbake.

Maten ble servert på utsøkte papptallerkener, med dertilhørende plastbestikk. De stekte potetbåtene smakte som om de hadde befunnet seg noen år for lenge i en fryser før de ble tilberedt, så de tok veien i søpla sammen med papptallerkener og plastbestikket. Sandwichen, som besto av et hamburgerbrød, pulled pork og coleslaw, smakte derimot godt. For sikkerhets skyld ble det kjøpt inn en flaske kald Coca Cola for om mulig å kunne holde magen i sjakk.

«Thank you JESUS!»

Med radioen (og et fungerende FM-bånd) innstilt på en kanal som spilte country, suste vi nedover highwayen. Det er mye å skulle holde styr på når man kjører bil i USA, også på mindre veier. På en velstelt plen stod det et skilt med teksten «Thank you JESUS!» Mulig vedkommende hadde en meksikansk gartner, hva vet vel jeg. Vi passerte også et vell av baptistkirker, noen med store, og da snakker vi om STORE kors utenfor, andre med neonskilt som fortalte om både himmel og helvete.

Langs hele ruta lå det såkalte «Historic districts», steder hvor mye og mangt hadde skjedd under borgerkrigen i årene mellom 1861 til 1865. Krigen endte med et nederlag for sørstatene, og avskaffelse av slaveriet i USA. Et besøk på The Museum of the Confederacy i Appomattox er absolutt verd et besøk! Jeg har lest mye om borgerkrigen, og det er noe spesielt å besøke steder, som jeg bare har blitt kjent med gjennom bøker, som igjen har beskrevet hvordan ting var for 150 år siden.

Heller mat enn badetøy

Vel framme i Knoxville var det på tide å få seg litt mat, men først var tanken at jeg skulle kjøpe meg en badeshorts fordi hotellet vi tok inn på hadde svømmebasseng som fristet i varmen. Det var en kjøpesenter i nærheten, 3 minutter med bil, 11 minutter å gå. Jeg valgte å gå. Dumt valg. Det er ikke tilrettelagt for gående, eller syklende for den saks skyld. Fortau fantes omtrent ikke, skulle man ferdes langs veiene, så måtte man gå i det lille som fantes av grøft. Lite fristende med bilene susende forbi i 90. Jeg er rimelig glad i livet, så jeg valgte mat i stedet for badetøy.

Inne på restauranten var det klart at det samme gjorde majoriteten av lokalbefolkningen. Jeg mener å ha lest et sted at befolkningen her utgjør ca 5 % av antall mennesker i verden, mens de utgjør en tredjedel av den totale vekta. Til sammenligning utgjør asiater ca 61 % av verdens befolkning, men de står bare for 13 % av vekta. It figures.

4th of July

Vel, foreløpig er det stille, bortsett fra et par State Troopers som har stoppet en bil inne på hotellets parkeringsplass. Alt ser stille og tilforlatelig ut, sjåføren av bilen som er stoppet sitter i baksetet i den ene politibilen. Bare de blinkende lysene forteller om at noe har skjedd.

Akkurat nå er kaffe og frokost viktigere, og Google forteller at det er et Waffle House 100 meter opp i gaten, så kursen settes den veien. Hvitt, ristet brød, bacon, stekt egg, cheddar og stekte potetstrimler, samt svart kaffe som smakte utmerket, kom på ca 12$. Etter frokost bestilte vi en drosje for å komme oss til downtown Knoxville. Firmaet bar det optimistiske navnet «All Right Taxi», noe som var en overdrivelse:

Bilen, en eldre Dodge, hadde sannsynligvis bakakselen festet med en bolt på midten, for det kjentes ut som om bakparten danset jenka hele veien ned til byen. Ingen behagelig opplevelse, men vi kom frem.

Rolig nasjonaldag

Det var noen få mennesker på Marketplace, men vi bestemte oss for å gå ned til Tennessee river, i håp om en mulig tur på en hjuldamper, men det var ingen turer på nasjonaldagen. Det var nesten ingen mennesker å se på tur dit og tilbake igjen, ingen som gikk på beina i alle fall. Alle satt i biler, eller befant seg inne på restauranter og barer.

Etter et par timer med utforsking av byen i uutholdelig hete, så ringte jeg samme taxiselskap for å få en bil tilbake til hotellet. Samme bil kom, og samme opplevelse tilbake. Det slo meg at han fyren med skiltet på plenen med «Thank You JESUS» muligens hadde overlevd en tur med samme bil tidligere.

Alle andre suser forbi

Kjørekulturen må jeg si noe mer om! Overalt ser man State Troopers, og både i går og i dag har det vært 4-5 tilfeller der folk har blitt stoppet for å ha kjørt for fort. Man kan gjerne undre seg over hvem de stopper, og hvorfor. Fartsgrensene er ofte 45, 55, 65 eller 70. Jeg bruker cruisekontrollen flittig for å unngå å kjøre for fort. Likevel suser «alle andre» forbi, de være seg store trailere, som ofte har en fartsgrense på 55 selv om vi andre kan kjøre 65, eller gamle damer som kjører en rød Ford Fiesta.

Avstanden mellom bilene er tilsynelatende en fyrstikklengde, og ved ett tilfelle hvor fartsgrensen var 65 for oss, og 55 for trailere, så suste det trailere forbi oss, sammen med en bil merket «Sheriff». Konklusjonen må bli at fartsgrensene er veiledende, eller kanskje mer villedende, og at det er bare å gjøre sitt beste, og håpe på det beste!

BMI høyere enn BNP

Da jeg skulle fylle opp tanken på bilen, så fungerte ikke kortautomatene ute på pumpene. Man må pent gå inn og få tillatelse til å fylle, legge igjen kortet sitt slik at det er mindre sjanse for at man stikker av uten å betale. Etter å ha kjørt forholdsvis mange timer, så måtte bilen ha mer go-go-juice. Ca 10 gallon, eller rundt 40 liter kostet 25$, ca 200 kroner. Nok en årsak til at gjennomsnittlig BMI er høyere enn gjennomsnittlig BNP.

Litt mer fun-facts: Tennessee er rangert som nummer 5 på listen over de statene hvor man mest sannsynlig kan miste livet som følge av farlige dyr. Bier og veps tar livet av 58 mennesker hvert år. Hunder dreper 28 mennesker, kyr 20, edderkopper 7 og slanger 6, pr. år. Bjørn dreper ikke fullt et menneske hvert år. (Det kan bety at den holder mennesket fanget, og bruker kanskje 14 måneder på å gjøre ugjerningen?) Texas topper lista, men dit skal vi ikke denne gangen.

Veldig grønt!

Knoxville har ca 180.000 innbyggere, og kan på den måten sammenlignes med Trondheim. Tennessee river slynger seg gjennom byen, på samme måte som Nidelven gjør det gjennom Trondheim. Her slutter vel egentlig mye av likhetene. Man blir slått av hvor mye vegetasjon det er inne i byen, og da snakker jeg selvfølgelig om Knoxville igjen. Alt er grønt! Veldig grønt. Samtidig er det varmt. Veldig varmt!

Siden det er såpass farlig, så ble middag inntatt nært hotellet. Jeg tok bare med kontanter, og ingen legitimasjon da mat og drikke skulle bestilles, restauranten lå bare 50 meter unna hotellet. Akkurat denne kvelden ble jeg altså avkrevd legitimasjon for å få ei øl til maten. Heldigvis var det andre som hadde med seg nødvendig dokumentasjon denne kvelden, og jeg kan vel bare si takk. Til begge.

Til countrymusikkens Mekka

I morgen er det Nashville som står for tur. En by på samme størrelse som Oslo. Utover det kjenner jeg foreløpig ikke til likheter eller ulikheter. Eller, det gjør jeg jo. Nashville er countrymusikkens Mekka. Det er jo derfor vi skal dit!

To be continued...

 

Debatt
Avisa Lofoten oppfordrer leserne til saklig debatt!
Tenk over hva man skriver og vis hensyn. Kommentarfeltet overvåkes av våre moderatorer. Grove overtredelser av normal debattskikk kan straffes med utestengelse.