Det er like før kultursjef Richard Brattli går av med pensjon etter lang og tro tjeneste

Tre dager fra målstreken

Skrevet av Hege Dahl
07.06.2020 20:25 - OPPDATERT 08.06.2020 08:26

Richard Brattli (64) går av med pensjon som kultursjef etter nesten førti års innsats for fellesskapet. Vi møter han hjemme i hagestua for en prat om karrieren, om utviklingen i kulturlivet og om tanker han har gjort seg om lokalsamfunnet og oss som bor her.

Det er friheten som frister mest, samtidig som små hender trekker i buksebeinet til bestefar. Det er fire barnebarn som får frem de største smilene hos Brattli under intervjuet, ved siden av temaer som musikk, maraton og Meieriet kultursenter.

Siviløkonom
Brattli kom tilbake til øya som siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen i 1982, en utdanning han senere supplerte med ledelse- og folkehelsestudier. Økonomikonsulent ble hans første tittel som ansatt i Vestvågøy kommune. 

Etter 13 år fikk han ansvar som sekretariatsleder av «Sunne kommuner», som flyttet hovedkontoret til Leknes. Det kommunale og fylkeskommunale samarbeidet handler om å skape lokalsamfunn hvor det er godt å leve. Etter 13 nye år kom han tilbake til Vestvågøy kommune som leder for kultur-, miljø- og næringsenheten i 2009.
- Det var et veldig bredt felt, men det var interessant. 

I 2016 ble kultur en egen enhet og Brattli kultursjef.

Maratonet Meieriet
Den første delen av Meieriet kultursenter ble offisielt åpnet av Kronprins Haakon og Kronprinsesse Mette Marit i 2014, men det er først høsten 2020 at bygget vil stå helt ferdig.
- Da jeg tok over i 2009 var prosjektet Meieriet i støypeskeia.

Å gå glipp av den strake veien videre, er prisen å betale for en tidlig pensjon og det sitter litt inne.
- Det er et fantastisk prosjekt. Til tross for denne siste perioden, som har vært litt traurig med korona, veiarbeid og en kafé som måtte stenge. 

På fritida hender det at kultursjefen løper maraton og går skiløp som Birken, aktiviteter med overføringsverdi for et maraton av et byggeprosjekt. Løpeturene går gjerne på barndommens stier, i terrenget like bak huset i Himmelsteinveien, et par kilometer nord for Leknes. Favorittløypa går opp Litj-heia, bak Skulbruheia og rundt Linddalsvannet. Strekket er 8-9 kilometer og tar en times tid å løpe.

- Bobilen er et nytt prosjekt, det gjenstår å se hvor mye brukt den blir, men jeg har lyst til å reise litt mer fremover, sier den unge pensjonisten

- Hva er det beste ved løpingen?
- Det er vel rett og slett opplevelsen av å kunne transportere kroppen med en viss fart gjennom fri natur. Når det gjelder maraton, er det en stor tilfredsstillelse å gjennomføre. Den første fasen av et maratonløp er fantastisk. Man er sterk og opplagt, men vet det blir tungt og må holde igjen og tenke langsiktig. 

Meieriet kultursenter ble et løp med til dels tunge transportetapper. Forsinkelser i byggeprosessen og økonomiske overskridelser fikk i perioder fokus på bekosting av alt det fine som skjedde i huset. 

[annonse]
- Man blir fort ansett som litt bløt og drømmende når man i stedet for problemer har fokus på det som er bra. Hvis jeg snakker om ting som fungerer godt på Meieriet, blir det lett tatt for selvskryt. Det negative fenger mer. Jeg tror at mange, som kommunestyret, kunne tjent på å sette et større fokus på det som fungerer og har utviklingspotensial. Det er lett at man går glipp av muligheter som ligger der. 

Meieriet er mer enn et kulturhus, det er et kultursenter på 4000 kvadratmeter, med bibliotek i to etasjer, kafé, kino, kulturskole og fritidssklubb for dem mellom 13 og 19. I tillegg kommer arrangementsvirksomheten, som har en storsal med 338 seter tilgjengelig, en mindre sal med 68 seter og et kunstgalleri, hvor det også arrangeres intimkonserter. Ut over dette er det talløse prosjekter, eventer og samarbeid som pågår, med slikt som historielaget, frivillighetssentralen og pensjonistforeningen, som alle kan låne møterom. 

- Det beste med Meieriet er at de kommunale aktørene er integrert i et utfyllende fellesskap. Det integrerte gir mulighet til å mikse. Det har blitt et mer levende hus gjennom døgnet og uka. Synergieffekt er et moteord, men for oss ble det realitet og jeg tror de fleste nå har innsett at 2+2 ble mer enn 4. Når man har vært på rockekonsert i biblioteket, får man kanskje lyst til å gå dit ellers også.

Det virker i lys av denne organiseringen fornuftig å ansette en siviløkonom som kultursjef. Stikkord er lav bemanning.
- Vi får bistand fra de andre enhetene ved toppene. 

Koronatid, avlyste forestillinger og prosjekter lagt på is har ført til alvorlige problemer for arrangører over store deler av verden.

- Smitteverntiltakene har også rammet vårt kultursenter, men vi har flere bein å stå på enn et vanlig kulturhus og de økonomiske tapene blir derfor ikke så ødeleggende.  

Barn og unge
- Mer tid for meg selv og til familien er grunner til å gå av nå, men det er ikke dårlig samvittighet som driver meg, mer en egeninteresse. Man utvikler seg i kontakt med  familiemedlemmer. Jeg vil gjerne ha det «pushet» det gir og lære mer. 

Lekestua blir mye brukt siden to av barnebarna bor på den andre sida av veien. De andre to bor i Oslo.

Brattli har beveget seg mer i retning av barn og unge også i jobben.
- Det er viktig for samfunnet å satse ordentlig på barn og unge. Hva gjør vi for dem og hvordan er kvaliteten på det vi gjør, er spørsmål som jeg stiller meg. Jeg tror det betyr enormt mye for hvordan vi får det i framtida.

- Hva tenker du om nedskjæring av tre stillinger i kulturskolen, som er planen?
- Jeg håper og tror at de vil beholde dem. Kommunen har en uttalt politikk på forebygging fremfor behandling. Arbeidsområdene og stillingene har så mange linjer ut, ikke bare til ungene og ungdommene, men til hele familier. Innsatsen til de kulturansatte betyr mye for mange, det er risikabelt å kutte. Vi vet at enkeltpersoner spiller avgjørende roller for et barn. Møter er med på å definere en person for resten av livet. Når vi får til de møtene, kan vi få en personlig utvikling som vi ikke skulle tro var mulig.

Stolte innbyggere
Fra å jobbe med det økonomiske grunnlaget og det store samfunnsbildet, har Brattli som kultursjef kommet nærmere den enkelte. Han trives i skjæringspunktet mellom system og publikum.
- Den sterkeste drivkrafta til å gjøre en forskjell er å se linja helt ut til bruker. Det artigste med jobben er å se smilende ansikt etter forestillinger, en begeistring for å ha sett noe flott i sin egen hjem-kommune. Det blir som du sier om de møblene. 

Jeg har tidligere nevnt at design-møbler i retrostil var noe av det som imponerte meg mest ved det nye biblioteket. Brattli forteller i den forbindelse at de sparte inn penger på gjenbruk.
- Spesialinnredning er forferdelig dyrt, så vi brukte hyllene fra det gamle biblioteket og ordnet med nytt tremateriale i fronten på dem.

Kultursjefen understreker at innbyggerne fortjener et kulturtilbud med høy kvalitet.
- Vi har ønsket å formidle ting med en lokal snert. Det har vært viktig for meg å ikke bare servere hyllevare, men la det være en lokal finger med i spillet på aktør- eller arrangørsida. Vi er liten og kan ikke alltid gjøre det, men det har vært fint å gjøre det en gang i blant, sette et lokalt særpreg på det vi formidler. 

- Har du et eksempel?
- Som da den norske trompetisten Tine Thing Helseth var her med Det Norske Kammerorkester og hadde øvelser og forestilling sammen med lokale brass-folk. Og da vi hadde bokbad og diskusjon i biblioteket med kjente, norske forfattere som ble utfordra med spørsmål fra folkene våre. De er veldig profesjonelle og de holder til her! 

Det er denne kompetansen som sammen med fysiske investeringer som ifølge kultursjefen representerer utviklingen på kulturfeltet.

- Som med de små gårdene og fiskeoppkjøperne har vi hatt mange kulturelle lag og organisasjoner. Det vi ser nå er større enheter og profesjonalisering av tilbudene. Det er flott å ha kor og foreninger der folk bor, men når man skal gjøre noe stort må man også ha spisskompetanse, og det har vært mangelvare. Med Meieriet har vi fått en helt ny infrastruktur på formidlingssiden, man kan ikke lenger skylde på teknikken. Vi har fått et miljø som forventer mer og utfordrer aktørene. Det får en positiv spiraleffekt, alle skjerper seg.

Det er ingen enkel jobb å selge kultur inn i samfunn med tradisjonell primærnæring. Brattlis personlige, erfaringsmessige fortrinn er imidlertid at han også har en annen tilknytning til Meieriet enn som gründer og leder. Han er bokstavelig talt flasket opp på melk fra egen gård, som familien leverte til det samme Meieriet hvor han nå rydder i papirer og digitale dokumenter for å overlate kontoret til en annen.
De var tre søsken som vokste opp på Skulbru-gården med moras melkekyr og farens maskin- og entrepenørvirksomhet.

- Da man dro til Leknes den gangen, var det å bytte klær først.

Som rosinen i pølsa er kultursjefen selvlært pianist med sans for improvisasjon. Han vokste opp med instrumentet i huset, og med den samme selvdisiplinen som har drevet han til mållinja på mange slags løp, lærte han seg kunsten, der andre nøyer seg med klimpring. 
- I mangel på teoretisk læring innbiller jeg meg at jeg har fått et aktivt forhold til musikken. Ikke det at jeg er så god, jeg holder vanlig standard, men når jeg for eksempel spiller en salme, så forsøker jeg meg på forskjellige varianter. Mangfold inspirerer meg, man trenger ikke kopiere Stormen, kulturkvartalet i Bodø, eller andre kulturhus. Vi kan skape noe eget her, noe raffinert, ikke for å vær spesielle, men for å få fram noe nytt.

Siste arbeidsdag er førstkommende onsdag. Da har kulturenheten sesongavslutningsmøte, som i år markerer slutten på et spesielt godt arbeidsfellesskap. 

- Tror du det vil komme en tåre eller to?
- Det kan godt hende, jeg er ikke så redd for det.

Fredag 12. juni er den offisielle avslutningsdagen for kultursjefen.
- Sjefen har invitert til lunsj. 

Sjefen er kommunalsjef Håvard Berg Larsen, som høyst sannsynlig står foran en vanskelig oppgave når han nå skal finne Brattlis arvtaker.